Dødsveien.

For alle dem som har tenkt å bekymre seg på mine vegne, så bør de helst ikke lese dette.

Jeg har syklet den beryktede dødsveien. Det hersker mange skumle historier om denne, og det er sant at mange mennesker har mistet livet her. Det har blit en typisk turist aktivitet, for dem av den litt mer spenningsoppsøkende typen, å sykle ned denne veien.

Intill i fjor var denne veien en av hovedfertselsårene til La Paz, og dødstallene var skummelt høye, og det var derfor den ble kåret til verdens farligeste vei. For akkurat ettt år og to måneder siden ble det åpnet en ny vei tofeltsvei, som skulle erstatte den andre. Etter det har den gamle dødsveien vært nesten helt uten biltrafikk, det er nå bare de få som bor langs veien som kjører den. Det vil si at den høvedsaklig bare brukes av syklister nå.

Vi jentene på Casæn kunne jo ikke dy oss. Vi måtte jo prøve å sykle den vi også. Første gruppen prøvde seg for en to ukers tid siden, og de kom glade hjem og fortalte om en helt fantastisk naturopplevelse. Andre gruppen, som jeg var med på, var på tur denne lørdagen. Vi la ut med freidig mot, og var litt uheldige med været. Tåke og bløtt så vi så ikke så mye av utsikten.

Vi startet i 4600 meters høyde, og syklet på asfalt den forste tredjedelen av turen. Dette her var akkurat som å sykle på norske veier, bare at asfalten var bedre. For å si det sånn som det var så kjedet jeg meg en del på denne delen av turen. Det gikk jo bare nedover, det eneste jeg hadde å gjøre var å bremse, da var det urolig mye kjekkere når vi kom til oppoverbakkene. Jeg fikk brukt kroppen og beveget meg litt, selv om det er merkbart lite oksygen og ta inn på 4000 meters høyde.

Neste delen var litt mer krevende, her syklet vi inn på den gamle delen av dødsveien. Her var det grus, og jeg bremset mer eller mindre konstant i 2 timer. Dette gjorde helt ufattelig vondt i hendene, men opplevesen av å sykle under små fossefall, gjennom gjørme og gjennom små elver hvor lokalbefolkningen sto og vasket klærne sine var helt spesiel.

Da vi kom ned ble vi fulle av gjørme og vondtluktende fraktet til et lite hotel med svømmebasseng og hengekøyer. Dette var på 1100 moh. Så temperaturen var rett og slett behagelig. Her spiste vi en god lunsj, og badet litt, før vi så satte oss i minibussen for å kjøre hjem til La Paz på den nye veien.

Skrekken ble stor da vi etter en time fikk beskjeden om at veien var sperret pga et jordras og at vi måtte kjøre den gamle dødsveien hjem. Vi trodde selvfølgelig at sjoførene bare spøkte, og at vi skulle ta en annen rute hjem, men nei.

Vi ringte hjem til Casæn for å høre va de ansvarlige på huset mente om situasjonen, og de sa at det ikke var bedre folk å kjøre opp med enn guidene våre i og med at de kjørte på denne veien hver eneste dag. Men tanken på å kjøre opp den lille smale veien, med stup på 600 meter, i mørket og i regn og at på til vite at veien nå ville være trafikert i begge retninger fordi hovedveien var stengt, ble for mye for meg.

Jeg friket ut av redsel. Jeg ble ikke hysterisk, men jeg var ikke langt i fra å gråte. Jeg skulle ikke opp den veien. Ikke tale om. Det var ikke det at jeg trodde det skulle gå galt, men rett og slett det at jeg ikke orket å sitte en time å være så redd som jeg var da. Det var rett og slett uvirkelig å skulle utsette meg for den risikøn når jeg hadde et annet valg.

Så Tonje, Anita og meg ble igjen. Vi tok en taxi tilbake til hotellet vi hadde vært tidligere på dagen, fikk oss et rom, bestilte middag og satt oss ned for å se på situasjonen. Hvilke muligheter hadde vi?

Vi kunne ta taxi opp den trygge delen og så gå den skumle biten til fots og så bli hentet på toppen. Men Anita hadde hatt pusteproblemer når vi syklet opp bakkene tidligere på dagen, så en fottur i 4000 meters høyde kunne bli farlig for henne. Vi drøftet også muligheten om å dra via en annen by og så opp til La Paz, en reise på et par dager. Problemet var bare det at da måtte vi ha dratt innom Beni. Det oversvømte området, hvor infrastukturen er ikke eksiterende og folk desperate. Administrasjonen på Casæn hadde tilbudt seg å hente oss, eller så kunne vi sikkert greie å sitte på med en sykkelgruppe, men begge delene inkluderte dødsveien, og det ville vi ikke. Siden dette var lørdagskveld regnet vi ikke med at veien ville bli åpnet neste dag, så vi belaget oss på å måtte vente i et par dager med å komme oss hjem.

Lykken var stor da vi ved frokosten neste dag og så en minibuss med turister komme kjørende inn i gården. Vi ble enda gladere da vi fikk høre at de var kommet ned den nye veien. Det vil si at vi hadde mulighet til å komme oss hjem. Vi fikk høre at bussene gikk langs veien, så det var bare å stille seg opp og vente på den neste. Men da vi kom dit, fant vi fort ut at dette ikke stemte.

Vi prøvde så å haike til Coroyco, hvor det etter sigende skulle gå busser hver time, men det var lettere sagt enn gjort. Ikke var det mange biler, og sjåførene var like lite instilt på å hjelpe oss som hotel administrasjonen. Men jeg hadde det greit jeg, ikke måtte jeg dra opp dødsveien, og så kjente jeg at selgeren i meg slo til. "Stopper ikke denne bilen, så stopper neste, dette klarer jeg." Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle være så positiv.

Etter en stund gav de to andre opp. Tonje følte seg ikke helt bra, og vi tuslet nå tilbake til hotellet for å se om det var mulig å få tak i en taxi. Dette viste seg å være mye billigere enn vi hadde blitt fortalt, og da vi fikk vite at Coroyco, hvor bussene gikk fra var et stykke oppover dødsveien, bestemte vi oss for å ta taxi helt hjem til La Paz. Dette ble en taxi tur på 2.5 timer, og vi betalte en 300 kroner for turen totalt. Ikke akkurat spesielt mye.

Uansett så hadde jeg en fin tur, og jeg er veldig fornøyd med meg selv fordi jeg valgte å ikke dra opp dødsveien.