Arica

Nord Chile er et øde sted. Den varme ørkenen brer seg over et stor område, og som reisende er det uforståelig at turen skal ende i en badeby. Det er varmt, fryktelig varmt. Selv i en buss med vinduene åpne kjennes varmen kvelende ut. At spanjolene valgte å krysse denne ørkenen på 1500-tallet for å erobre Chile, et land hvor spanjolene visste at det ville bli vanskelig å finne gull, virker ganske uforståelig. Spesielt kanskje med tanken på at dette området helt i nord ikke er verdt å sammenligne med den store Atacama ørkenen.

Gjennom dette ørken området mot grensen til Peru renne en elv. Den er ikke spesielt stor eller betydningsfull. Men det er den som gir grunnlag for liv i dette området. Den bukter seg gjennom sanddynene som en grønn slange. Sjønt sandynene er mer som fjell og regne i størelsen. Langs denne elven lever menneskene. Her dyrkes jorden og det drives kvegoppdrett. Der det er vann er det liv, og der det er liv er det mulighet for handel. Varer har i århundrer blitt fraktet fra Bolivias høyland og ned til Stillehavet langs denne elven. Det elven munner ut i havet er det i dag en havneby med navn Arica.

Arica er ikke store byen, og den har ikke hatt høy status i de årene som har godt. Mye på grunn av dens ugjestmilde omgivelser. Det føles litt rart å bo i en oase midt i en ørken, spesielt når det er mulighet for å bo langt mere fruktbare steder. Det og byen gamle handelsstatus er vel noen av grunnene til at byen i dag er tollfri.

I denne byen bor det forresten en del hunder, men til forskjell fra mange andre byer i Sør-America har de fleste et hjem. En av disse, en stor, svart, blank hun av ubestemmelig rase, fikk når sola sto på sitt høyeste denne søndagen øye på to uvanlige mennesker. Disse var lyse i hud og hår, og det så ut som om Pachamama hadde glemt å gi dem nok farge.

Hun bestemte seg for å følge etter dem. Hvor de skulle visste hun ikke, men det var hun heller ikke så opptatt av. Disse menneskene forsøkt vist å fortelle henne at de ikke ønsket hennes selskap. Men hun gadd ikke bry seg. Hun tok så vist ikke imot komandoer fra slike rare folk. Demonstrativt gjorde hun fra seg et par ganger for å vise at hun ikke følte seg underdannig. Men det var forresten ikke bare hun som fant disse menneskene merkverdige. Bilene tutet, ungene snudde seg og mennene ropte til disse jentene når de passerte.

Det viste seg etterhvert at disse jentene var på vei til stranden, og for et leven det ble da de kom dit. Disse fillebikkjene som bodde i det forlatte, hvite huset på stranden satte i og gjø da jentene og hun passerte. ”Vel, noen hunder har det med å være missunelig på andre som eide mennesker. Litt smigrende egentlig at de trodde det om henne. Hun passet jo bare på disse rare folkene,” tenkte hunden.

Disse jentene var forresten veldig late. De fikk en mann til å slå opp en parasol for dem, slik at de fikk laget seg et lite hus på stranden. Men så gjorde de noe rart. De la seg tilrette i sanden utenfor huset. De la seg i den stekende solen og ble liggende urørlige i timesvis. Hun, som de forresten hadde begynt å kalle for ”Bella”, tuslet inn i huset og la seg godt tilrette i den svale skyggen.

Et par timer senere ble Bella forstyrret av at to nye jenter kom bort til de to første. Hun var litt skeptisk til disse i begynnelsen. Hvorfor hadde de ikke vært her før? Men siden de to første så ut til å akseptere dem så gjorde Bella det samme. Menneskene begynte å le, og hun syntes å dra kjensel på denne latteren som hadde vekket henne i natt. Litt snurt med tanke på den tapte nattesøvnen, krøllet hun seg sammen og la seg til å sove.

Men søvnen varte ikke spesielt lenge, for plutselig begynte den høyeste av de to første å bruke stemmen mot henne. Hvorfor i all verden skulle nå dette mennesket inn i huset nå? Nå som Bella sov så godt? Etter mye overtaling og litt dytting, kom Bella frem til at hun ikke orket mere masing og flyttet motvillig på seg. Hun gjorde plass til mennesket inne i huset. Noe hun egentlig var fornøyd med i og med at dette begynte å klø henne bak øret.

Resten av dagen forløp uten de store begivenhetene, og Bella lå og slumret fram til hun fikk fuglt menneskene hjem. Hun følte seg svært flink som hadde passet på disse menneskene en hel dag, og syns hun det var spsielt fint at hun hadde fått beholde dem for seg selv.

Historiens hovedperson: "Bella"

Vaart lille hus paa stranden.

De gneldrende hundene.

Meg paa tur i Arica.

Dette var litt i fra turen Silje, Mari, Signe og meg hadde til Arica denne helgen. Jeg kan forresten legge til at vi spiste et fortreffelig fiskemåltid på en fin restaurant med navn Maracuya søndagskveld. Den lå i havkanten og det var helt fantastisk å sitte ute på terrassen under månen og lukte sjøen. Jeg for min del fikk veldig hjemlengsel av akkurat denne lukten av saltvann. Den er totalt fraværende i La Paz, og det var kanskje derfor den gjorde så sterkt inntrykk på meg.

Vil bare benytte anledningen til å si at jeg savner alle dere der hjemme masse, og jeg skulle ønske at dere var her med meg og fikk oppleve alt det spesiele som er i denne verdensdelen. Jeg blir forresten mer og mer fasinert for hver dag som går.

Kjempe glad i dere alle.

Stor klem fra Hanne.