Barnehjemmet

Vel, etter å ha jobbet på barnehjemmet her i Obrajes i en måned er det vel på tide at jeg skriver litt om dette. Spesielt når jeg stadig får spørsmål om hvordan det er der.

For å ta det enkelt så er barnehjemmet delt inn i to deler. Spedbarna, opp til 2 år og de fra 2 til 6 år. De minste bor i forskjellige saler, hvor de deles inn etter alder og er grupper på 10-15 barn med to voksne til å passe på dem. De eldre bor i fem små hus, hvor det bor en ca 15 barn i hvert hus. Her er alderen spredt, og det er også et par i hvert hus som er over 6 år som får lov til å bli der fordi de har mindre søsken på barnehjemmet. Disse eldste er til stor hjelp for Mamitæn, den ene voksne som arbeider på huset.

Mamitæne, er kvinner som jobber i disse små husene. På hvert hus er det to mamitær som veksler på å være der. De jobber 24 på og så 24 av. Det er et hardt arbeidspress, og det blir ikke bedre av at de 24 timene de har fri så har de sin egen familie å ta seg av. En del av dem er sure og gretne, og overser barna. De har nok med å vaske etter dem og lage mat til dem. Men nøn, som Mamitæn i mitt hus, er helt fantastiske. De jobber som gale for å gjøre det best mulig for alle 15 barna, samtidig som de stadig smiler til barna, gir dem ett kyss og forteller dem hvor flinke de er.

Dette med at det er en ansatt til å ta seg av 15 barn er nø jeg kunne tenkt meg å tatt opp med styresmaktene i et land hvor det virkelig er normalt å lønne 3 mann for å skifte en lystpære. Eller å sette 7 personer til å male 10 meter autovern. Det er litt feilplassering av arbeidskraften.

Huset hvor jeg jobbet på barnehjemmet heter Casita Celeste, det lyseblå lille huset. Her var det fra 14-16 barn som alle var fulle av liv. Det var en med tendenser til ADHD og ei på 6 som gråt for ingenting. Her var det flere som tydelig viste at de hadde traumer fra tidligere. Men alt i alt var de en trivelig gjeng.

Jeg var heldig å arbeidet sammen med ei voluntør fra Canada, så mens hun organiserte de store 3-8 år i å tegne så tok jeg ansvaret for å underholde de minste. Det var et styr for jeg måtte passe på at de ikke eglet seg inn på de elste eller at nøn slo dem. 4 små er ganske mye å holde styr på til tider, spesielt utendørs. Men her kommer en liten presentasjon av dem.

Darlin: 2 år og alltid med et stort smil om munnen. Hun var den første jeg forelsket meg i av de små, og hadde jeg hatt muligheten så hadde Darlin blitt med hjem til Norge. Hun er ei typisk indianerjente, og ser til tider ut som en liten indianerkone, jolita, der hun vagger rundt i en kjole. Darlin er feilernært så den store oppblåste magen er med på å forsterke det litt konete utrykket. Hun er en fantastisk søt jente, og er også den som prater mest av de minste.

Da jeg begynte turde hun ikke å snakke, og hun ble også mye plaget av de andre barna. De trykket henne blant annet stadig på øye dersom de ville ha henne vekk. Dette synes jeg var veldig skremmede å se på, den stakkars jenta kunne jo bli blind, og jeg brukte mye tid med henne for å skjerme henne fra de andre. Dette førte selvfølgelig til sjalusi i begynnelsen, men etterhvert så forstod de andre at de fikk oppmerksomhet når de lot henne være i fred og sluttet derfor å plage henne så mye. De fine er at Darlin reagerte veldig positivt på den oppmerksomheten hun fikk av meg og begynte å plapre som en foss.

Angel: Han er den absolutt minste. En liten søt gutt, som alerede må ha opplevd mye vondt. Han er stille, sier ikke nø, men han skriker en masse. Det verste med han er at han får panikk av å bli tatt av fanget eller om jeg gir andre oppmerksomhet. Det er greit at mange av barna griner for å få oppmerksomhet, men Angel har panikk. Hjertet hans slår fortere, og en lille kroppen bare spreller. Det er vondt å se på når han er sån, men det hjelper heldigvis å holde ham fast og tett intill meg.

Darlin og Angel er de to jeg har passet mest på, og Mamitæn har spøkt en del med at de to er mine. Hun har nok et ønske om at barna skal få en bedre mulighet, men hun lar heller ikke en anledning til å spøke gå fra seg. Angel og Darlin er på mange måter ganske like, hater å bli satt på potte. De skiker som galne i og med at de vet de blir sittende der alene i 30 minutter. I tillegg så har begge en konstant mangel på søvn, og det har hendt flere ganger at de bare griner og nekter å sitte på fanger, men når jeg holder dem fast og vugger dem så går de rett fra gråt til dyp søvn.

Jade er den nysgjerrige. Når alle løper vekk fordi de hører smell fra kinaputter så springer Jade i mot for å finne ut hva dette er for nø. Hun er også den som får mest oppmerksomhet av besøkende i huset, fordi hun med sine søte krøller er aldeles bedårende når hun løper i mot deg med åpne armer og et stort smil rundt munnen.

Jade er også litt egenrådig av seg, hun er ikke den som vil opp på fanget for å få kos, men hun springer heller rundt å ser på alt. Henne fikk jeg ikke god kontakt med før etter et par uker, når jeg fant ut at hun elsker å bli herjet med. Hun har den absolutt herligeste barnelatteren, og heldigvis så ler hun mye. Jade har også en tendens til å ville dele maten sin med meg, og det er veldig sjarmerende når hun plukker opp smule for smule og rekker dem mot meg med et spørende utrykk i ansiktet. Hun kan ikke forstå hvorfor jeg ikke vil ta imot.

Carolina er den siste av de minste, og den jeg virkelig slet med å få kontakt med. Jeg fikk nemlig ikke lov til å ta i henne. Hun ville rett og slett ikke snakke med meg. Dette var det ikke nø jeg kunne gjøre nø med, men det var svært vondt å oppleve at hun bare ble sintere dersom jeg prøvde å trøste henne.Det var derfor utrolig herlig da hun den siste uka jeg var der stadig kom bort og ville sitte på fanget eller bli lekt med.

Carolina er også den eldste av de minste. Hun er nesten 3 år, det er derfor litt trist at hun ikke snakker i det hele tatt. Dette tyder desverre på at hun ikke har det så bra, og at hun som mange av de andre bærer på minner som er mer grusomme en jeg kan gjette. Jeg skulle ønske at de aldri hadde opplevd de de har gjort.

Det er disse fire små, Darlin, Angel, Jade og Carolina som til stadig tisser på meg, og sørger for at jeg har mer enn nok å gjøre, men de er allikevel ufattelig søte. Jeg skulle virkelig ønske at de hadde gode muligheter for å klare seg i livet, men som barnehjemsbarn stiller de bakerst i køn for sjangser, og forerst i den for psykiske problemer.

Denne måneden på barnehjemmet har vært veldig spesiel. Det har alltid vært fantastisk å komme inn døren og høre det bli ropt ”Voluntaria” av 10 unger som strekker armene sine mot meg. Men samtidig har jeg alltid vært sliten og lei når jeg har gått derfra 3 timer senere. Det har vært spesielt og det er både trist og herlig at jeg ikke skal tilbake dit. Hele barnehjemmet har vekket mye føleser i meg, og det er vanskelig å sette ord på alt.