“Cause you’r free, to do what you want to do,” en verselinje fra en sang som spilles mye på diskotekene her. Jeg kan ikke la være å smile når jeg hører den, for det stemmer virkelig. Det har nettopp gått opp for meg at jeg virkelig er fri! Jeg kan gjøre hva jeg vil, reise hvor jeg vil, studere hvor jeg vil, bli hva jeg vil og jeg kan bli så rik som jeg vil. Det finnes ingen begrensninger!
Jeg har selvfølgelig alltid visst at jeg har hatt muligheter, men jeg har aldri riktig helt sjønt omfanget av dem. Det er først nå at det har godt opp for meg hvor total denne friheten jeg har er. Jeg fryder meg over at jeg selv kan velge hvem jeg vil ha kontakt med, jeg nyter å ha muligheten til å være ute så lenge og hvor ofte jeg vil, men mest av alt er jeg overveldet av det at jeg er i stand til å forsørge meg selv. Jeg kan ta ansvar for mitt eget liv. Jeg er heligvis ingen boliviansk jente som må gifte seg for å være i stand til å klære å flytte hjemme fra økonomisk sett.
Det er fantastisk å være født i Norge.
Det har forresten flyttet inn to gutter i jentekollektivet. Casæn har forrøvrig vært rammet av et stort kvinnefall de siste ukene. Vi har godt fra å være 20 til nå stusselige 14. Det er virkelig trist når folk reiser, spesielt er Heges: ”¡Vamos a bailar!”, sterkt savnet.
Men uansett så var ikke undertegnede spesielt fornøyd med at det flyttet gutter inn på Casæn, snarere tvert imot. Jeg er nemlig blitt veldig glad i det unike jentemiljøt som er her. (Det er nemlig helt fantastisk å kunne klage høylytt over menssmerter uten at nøn blir pinlig berørt.) Men jeg ble litt mildere stemt mot nykomlingene når det for det første ble klart at de bare skulle bo her i helgene og for det andre at de fikset PC-en. Tror forresten det skal bli greit å ha et par mannfolk på Casæn til å fikse alt teknisk som tar lang tid, PC-ene trenger for eksempel å bli formatert. Jeg blir av en eller annen grunn (latskap) forferdelig uteknisk hver gang det er snakk om nø langtrekkende og kjedelig, som foreksempel formatering.
Jeg er nå forresten begynt min tredje uke på jobb som fotball trener, og jeg elsker jobben min. Det er rett og slett utrolig gøy å trene så mange smilende unger. Men jobben er mentalt stress. Det er lange dager, og alt har ikke kommet helt i gang ennå fra kommunens side, så det blir litt rare uker. Den skarpe solen og oksygen mangelen opp på el Alto er også trøttende, men heldigvis så går ikke bolivianere ut når det regner, og da spiller de i hvert fall ikke fotball i bløtt vær, så det er mange kanselerte treninger, og derfor mer tid til å slappe av.
En ekstra bonus med jobben er at jeg selv også får trent litt ekstra i 4000 moh. Men det må jeg hilse å si at bloddoping er harde greier, til alle dere som har tenkt å være misunelige på min gode kondis når jeg kommer hjem. Dere kan få vite med en gang at jeg sliter virkelig for hvert eneste åndedrett jeg tar når jeg trener kondisjon. Det merkes godt at det ikke er mye oksygen i lufta.
Men sånn sum sumarum, så trivs jeg fremdeles veldig godt her i La Paz. Fikk forresten brev fra Marianne i slutten av forrige uke. TUSEN TAKK SKAL DU HA! Jeg trenger vel ikke å nevne at jeg ble kjempe glad for det.
Sånn ellers stor klem til dere alle, også lar jeg høre fra meg etter påske. Stikker en liten tur til Buenos Aires jeg.
Jeg har selvfølgelig alltid visst at jeg har hatt muligheter, men jeg har aldri riktig helt sjønt omfanget av dem. Det er først nå at det har godt opp for meg hvor total denne friheten jeg har er. Jeg fryder meg over at jeg selv kan velge hvem jeg vil ha kontakt med, jeg nyter å ha muligheten til å være ute så lenge og hvor ofte jeg vil, men mest av alt er jeg overveldet av det at jeg er i stand til å forsørge meg selv. Jeg kan ta ansvar for mitt eget liv. Jeg er heligvis ingen boliviansk jente som må gifte seg for å være i stand til å klære å flytte hjemme fra økonomisk sett.
Det er fantastisk å være født i Norge.
Det har forresten flyttet inn to gutter i jentekollektivet. Casæn har forrøvrig vært rammet av et stort kvinnefall de siste ukene. Vi har godt fra å være 20 til nå stusselige 14. Det er virkelig trist når folk reiser, spesielt er Heges: ”¡Vamos a bailar!”, sterkt savnet.
Men uansett så var ikke undertegnede spesielt fornøyd med at det flyttet gutter inn på Casæn, snarere tvert imot. Jeg er nemlig blitt veldig glad i det unike jentemiljøt som er her. (Det er nemlig helt fantastisk å kunne klage høylytt over menssmerter uten at nøn blir pinlig berørt.) Men jeg ble litt mildere stemt mot nykomlingene når det for det første ble klart at de bare skulle bo her i helgene og for det andre at de fikset PC-en. Tror forresten det skal bli greit å ha et par mannfolk på Casæn til å fikse alt teknisk som tar lang tid, PC-ene trenger for eksempel å bli formatert. Jeg blir av en eller annen grunn (latskap) forferdelig uteknisk hver gang det er snakk om nø langtrekkende og kjedelig, som foreksempel formatering.
Jeg er nå forresten begynt min tredje uke på jobb som fotball trener, og jeg elsker jobben min. Det er rett og slett utrolig gøy å trene så mange smilende unger. Men jobben er mentalt stress. Det er lange dager, og alt har ikke kommet helt i gang ennå fra kommunens side, så det blir litt rare uker. Den skarpe solen og oksygen mangelen opp på el Alto er også trøttende, men heldigvis så går ikke bolivianere ut når det regner, og da spiller de i hvert fall ikke fotball i bløtt vær, så det er mange kanselerte treninger, og derfor mer tid til å slappe av.
En ekstra bonus med jobben er at jeg selv også får trent litt ekstra i 4000 moh. Men det må jeg hilse å si at bloddoping er harde greier, til alle dere som har tenkt å være misunelige på min gode kondis når jeg kommer hjem. Dere kan få vite med en gang at jeg sliter virkelig for hvert eneste åndedrett jeg tar når jeg trener kondisjon. Det merkes godt at det ikke er mye oksygen i lufta.
Men sånn sum sumarum, så trivs jeg fremdeles veldig godt her i La Paz. Fikk forresten brev fra Marianne i slutten av forrige uke. TUSEN TAKK SKAL DU HA! Jeg trenger vel ikke å nevne at jeg ble kjempe glad for det.
Sånn ellers stor klem til dere alle, også lar jeg høre fra meg etter påske. Stikker en liten tur til Buenos Aires jeg.
3 kommentarer:
Så kjekt at brevet mitt kom fram! Må sei eg hadde mine tvil:-P Forresten så syns eg at Thrane har gjort ein utrolig god jobb! Det e kanonfengslande å lesa bloggen din, altså!!
Det e bra at den godeste trane har faatt banka naage inn i meg daa. :-)
Kjekt aa vita at det kom naage godt ut av norsken i hvert fall. Kjempe glad i deg vennen!!!
og saa maa du reisa t Buenos Aires ein gang. Det anbefales virkelig.
"Stikker en liten tur til Buenos Aires jeg." Screw you! Ellers et veldig interessant innlegg; mannfolk trengs til det tekniske. Bra at eg kan litt data og ska kanskje studere det i 5-7 år framover :D
Legg inn en kommentar