Carnaval

Se det fine været.

Denne helgen, lørdag til tirsdag, så har det vært Carnaval her i Bolivia. Alle jentene her på Casaen dro til Oruro, en gruveby 3 timer fra La Paz for å feire begivenheten. Det å få arrangert tur for 16 jenter er i og for seg en historie, spesielt når reisebyrået ikke er av det mest effektive slaget. Jeg hadde et par bomturer til kontoret for å få arrangert denne turen.

Uansett fredagskveld dro vi fra Casaen og opp til fotballstadioen for å ta bussen til Oruro. Bussen var selvsagt for sen, men det er slik en må regne med. Verre var det at vi ble stoppet i passkontroll på halvveien, for ingen hadde fortalt oss at vi måtte ta med passene. Uansett så gikk det seg til på et vis etter å ha brukt mye tid ventende i bussen på at kontrollørene skulle få gjort jobben sin.

Men dette med pass er noe styr, jeg har måttet sende fra meg passet mit for å få søkt om visum, men ting tar vist veldig lang tid her i Bolivia. Jeg fant ut i dag at søknadsprosessen ikke var begynt ennå. Passet mitt hadde ligget på MANB sitt hovedkontor til nå.

Bussturen til Oruro var slit, men vi gledes oss veldig til å komme til et hostel med vann. Vi er nemlig fremdeles uten vann her på Casaen. Stor ble skuffelsen da det viste seg at vi skulle bo på et meget skittent hostel (tusen takk mamma for lakenposen) hvor fellesbadet også viste seg å være et ”public baño”, et offentlig toalett.

Men nå er jeg ferdig med sytingen og er kommet til selve karnevalet som var storartet. Nydelige kostymer, masse energi og selvfølgelig full vannkrig. Vi satt på tribunen i ført fult regntøy og ponchoer, og allikevel så unngikk vi ikke å bli bløte.

Nedspraiet av såpeskum. Såpekrig med spaibokser var utrolig gøy. Kjekt å oppføre seg som en liten drittunge.


Her har jeg nettopp dusjet, i en veldig kald dusj, og vi sitter på en typsk boliviansk resturang hvor vi har fått servert noe vart mais greier til å drikke, og en slags oppblåst pannekake. Begge deler helt fulle av sukker og defor helt ubukelige som frokost.


Min rare og tradisjonelle lunsj. Salt lamakjøtt, nam, mais, helt ok, og noen poteter og et egg som jeg ikke ville spise.

Cholita damer i festklær. Dette er typiske indianerkvinner, selv om draktene er litt mer pyntet en hva som brukes til daglig.

Denne mannen har sminket seg som en neger. Hver kostymegruppe i paraden representere en folkegruppe i Bolivia. Her er det slavene som blir vist frem. Selvfølgelig er det ikke slaver i dag, men deres etterkommere lever i en by for seg selv i Bolivia.


Korte kjoler, og høye skjørt. Disse kostymene var aldeles nydelige. Tenkte lenge på å kjøpe med meg en kjole hjem, men heldigvis for lommeboken så var alle butikker stengt i karnavalet.

Enda flere fine kjoler. Disse draktene representere spanjolene, og er de dyreste i paraden. Orginalt så var skjørtene lengre, og støvlene kortere.


Indianer dans fra indre Amasonas, i hvert fall så skal dette forestille regndans. Jeg syns uansett at kostymene er fantastiske, vrkelig Pocahonas.


Dette er en påfugl, tro det elle ei. Jeg for min del syes at de har god fantasi i Bolivia.


Hane, denne ligner jo faktisk! Hanen er en spesiel fyr i den andiansketroen. Den er et symbol for lykke, og å møte hver dag med opptimisme, og den er et symbol for fruktbarhet.

I 6 tiden pågikk paraden fremdeles, men vi var ganske slitne så vi gikk tilbake til vårt ekle hostel og sov et par timer. Da det i 9 tiden var snakk om å gå ut å spise var jeg så trøtt og sliten, og delvis inne i drømmeland at jeg ikke kunne tenke meg å gå ut å spise, selv om jeg nesten ikke hadde spist annet en hvitt brød den dagen. Oruro er nemlig så fattig at det er vanskelig å finne trygg mat og spise. Men uansett så fikk jeg nå krøket meg ut, mest i frykt for å bli liggende igjen på hostelet, hvor det ikke var mulig å låse døren til rommet fra innsiden.

Det ble som vi fryktet vanskelig å finne et sted og spise, spesielt med 16 jenter med besluttsomhetsvegring. Men da noen ga opp så bestemte vi oss for å følge en amerikansk fyr til en resturant hvor en del av vennene hans var. Jeg har selvfølgelig glemt hva han het, tror det kan ha vært Charlie, men han ble i hvert fall vår guide til Oruros nattliv den kvelden. Våre betalte guider var for fulle til at vi ville ha noe med dem og gjøre. Karneval i Bolivia betyr dessverre ekstrem konsum av alkohol for mange, og det blir ikke bedre av at det er øl produsenten Pacueña som er enesponsor til karnevallet.

Men uansett så hadde jeg en utolig kjekk kveld. Spesielt var det gøy på et utested hvor vi var og danset til meget sær musikk. Jeg elsker å danse, og det var helt fantastisk å slippe å tenke på om jeg dret meg ut eller ikke, for alle tullet like mye. Det er herlig å slippe å tenke på hva alle andre tenker, noe jeg gjør litt for mye her på Casaen.

Avslutningen på kvelden var soloppgangen, den så vi sittende høyt oppe på en tribune der hvor paraden endte. Mens vi ventet på at solen skulle stige så kom den ene etter den andre av karnevalsguppene inn på plassen og gav en siste oppvisning. Det var virkelig gøy å se på. Alle gruppene danset selvfølgelig i paraden, og det var utrolig å se på, men dette var ingenting i mot hva de presterte på slutten. Da sola rant litt over 6, endte paraden etter å ha vart i 22 timer.

Vi tuslet trette hjem til hostellet for å få sovet noen timer før utsjekk. Alle frøs av trettet og på grunn av trekken, men det var en fin avslutning på en helt spesiell dag. Karneval i Oruro er absolutt noe som anbefales, selv om en må renge med å bli gjennombløt.