Denne uka har vaert anderledes. Vi har forstaatt at en skjeldent vil se husloese i La Paz, for den som ikke har vern mot det barske klimaet vil doe. Vi har laert at La Paz er full av bruktklaer fra USA som ikke koster stort. Men vi har ogsaa erfart at menneskene her heller gaar sultne, enn uten klaer og tak. Vi vet naa at den mest utbredte sykdommen blandt kvinner her er underernaering. De lar vaere aa spise for aa ha noe aa gi barna sine mat.
Etter aa ha hoert dette her blir vi utfordret: hva vil dere gjoere? Hvordan kan en gjoere de unge skopussernes dag bedre? De som blir sett ned paa av alle, som ikke gaar paa skolen og som bor i et hus hvor far slaar mor mens han drikker. De som ikke har noen muligheter?
Vi moeter smilende skopussere paa gata, men vi vet de har det vanskelig. Vi ser frostskadene i ansiktene paa dem, vi vet at det ikke er lenge til de maa fryse igjen. Litt for aa lette paa en tyngende samvittighet over den mangelen paa retferdighet lar vi oss gladelig lure til aa betale 10 ganger mer enn en skopuss virkelig koster.
Heldigvis finnes det lyspunkter. Mikrokreditt er et av dem. Det er en herlig foelelse aa vite at det finnes en mulighet som faar folk til aa reise seg. Vi fikk besoeke mennesker som med hjelp av laan hadde reist seg baade sosialt og oekonomisk. De foelte seg mere verdt naa som de visste at det var noen som stolte paa dem. De saa muligheter til aa skape et bedre liv for sine barn, og dette er fantasktisk aa se.
Helt spesielt var det aa vaere paa besoek i Combaya, en liten landsby inne i Andesfjellene. Hvor kvinnene reiste seg og skjoev den gamle machokulturen til sides. De skapte seg et arbeid og et bedre liv. Og talene som rungen paa landsbyens 19 aars dag snakket om en stor takknemelighet til dem som siftet landsbyen, men ogsaa til innbyggerne i dag.
Vi moette ogsaa en kvinne med AIDS. Hun fortalte om alle dem som deprimerte gav opp, og om alle dem som uvitende diskriminerte.
Men det fineste denne uka var i kveld. Vi hadde besoek av en gjeng med studenter. Bomanstudentene. De faar stoette av misjonsalliansen til aa studere, og uten den saa hadde de ikke hatt muligheten. De bor paa El Alto, den andre byen, men de har faatt en mulighet.
Dette er unge mennesker paa vaar egen alder, med droemmer og med livsappetitt. Dette foerte til at vi hadde en utrolig kjekk kveld med mye latter. Vi sliter litt med komunikasjonen, i og med at vi norske ikke er flytende i spansk. Men alikevel snakker vi godt sammen, og ikke minst leker. Like barn leker best blir det sagt, men jeg tror vi gjorde skam paa det utrykket i kveld. Hatteleken, minglemingle, fugledansen og mange andre jeg ikke kan navnet paa. Uansett hva vi fant paa saa sto latteren hoeyt.
Det var en utrolig koselig kveld, og jeg gleder meg virkelig til vi faar sjangsen til aa treffe dem igjen. De var virkelig ekte mennesker.
La Presidenta i Combaya, her iført tsjolitaklær. Den typiske indianerdrakten, men her en virkelig pyntet festvariant.
2 kommentarer:
Hei hanne :)
Joda, nå e eg straks ferdig med siste av i alt 5 nattevakter. Ein time igjen, så fri én uke. Glede meg til det. Det går greit i fjellet, men skulle veldig veldig veldig gjerne ønske meg å være oppå et fjell i sol og snø. Det er lenge siden det (3 uker!).
Det var litt spesielt å lese dette siste innlegget ditt en mandagsmorgen kl 0623 (kveld for meg, men dog), men godt forståelig. huff, håper du tar med deg masse lærdom hjem og forteller/lærer meg. Jeg trenger det, er en stund siden jeg har sett det med egne øyner (8år..).
Vel, jeg må sende ut meldinger nå til kystvakten i sør-norge, så vi snakkes :)
Hm, ka du såg for 8 år siden?
Vel, eg pleie å sei at det ikkje e her i Bolivia at eg e i stand t å forandra verden, men når eg komme hjem t Norge og kan vitna om ka eg har sett. For det e desverre sånn at maktå ligge i den fyste verden så de kalle det her. (Typiske vestlige land). I skrivende stund tror eg forresten at Evo Morales e på vei t Stavanger, han ska bare ein liten tur t Finnmark fyst. Verden e liten. :-)
Legg inn en kommentar