Salkantay - fjelltur i Andesfjellene

bildet er tatt foran kirken i Cusco hvor helgner fra store deler av peru var samlet i en festival, og maktdemmonstrasjon av kirken.

Fremdeles i Peru.

23 mai.

På vei til Machu Picchu.

I dag har vi gått opp 1000 høyde meter. Turen startet på ca 3500 moh og for å krysse Salkantaypasset som er 4600 moh var det en heftig stigning. Det var mye å gå i dag. Først brukte vi en 3 timer på stigningen før vi gikk i en 4-5 timer for å komme til leiren. En kan trygt si at jeg er utslitt i benene mine etter å ha godt 2 mil, men det føles bra.

Men det er virkelig en luksustur vi er på! Vi har med 2 kokker, 1 guide og 4 hester med drivere til å bære alt utstyr. I tillegg så har vi en ambulanse hest som går bak oss i tilfelle noen skader seg og trenger å bli fraktet ned. Heldigvis har vi ikke trengt den ennå, så den har fått æren av å bære dagstursekkene våre. Jeg trives med denne formen for fjelltur. Vi slipper å bære sekk, maten kommer av seg selv på bordet, 3 retters både til lunsj og middag, og best av alt: Telt og soveposer står klart i det vi ankommer leiren. Snakk om luksus!

Sånn ellers så har det vært fantastisk å være på tur i dag, Jeg har rett og slett bare kost meg. Eneste skår i gleden er at venstre foten min verker etter all nedstigningen, men jeg håper den er ok i morgen.

passet vi skulle over.

nydelige fjelltopper, jeg tror dette er Salkantay fjellet.

24 mai.

Dag 2

Vi ble vekket halv 5 med te på sengen. En veldig hyggelig måte å vokne på, men fy så trøtt jeg var. Kaldt hadde det også vært den natten, så jeg hadde ikke så veldig lyst til å krype ut av soveposen. Men så lenge en får omelett til frokost skal en ikke klage.

Denne dagen gikk vi 15 km. Det morsomme er at i hele dag har vi gått i den samme dalen, og vi kan ikke se enden på dalen en gang. Snakk om store fjell og lange dype daler her i Peru.

Naturen her er foresten helt fantastisk! Den er virkelig dramatisk. Den kan til tider minne litt om norsk fjellandskap, men alt her er så mye større. Andesfjellene er virkelig høye og majestetiske med isbreer på toppene og tåkeskog ved føttene. Selve tåkeskogen, som øverste del av regnskogen blir kalt, er fantastisk frodig. Kult er det også å gå forbi de små landsbyene her og se hvordan de dyrker kaffe og bananer. Det føles ganske eksotisk å vite at stien vi går på er områdes hovedvei og at alt av tungtransport foregår med hestekaravaner

Det er herlig å bare går i timesvis. Bare la tankene fly. Det blir som en slags meditasjon, og det er utrolig avslappende. Jeg har tenkt en del på alle dere hjemme. Jeg savner dere og synes at det er litt dumt at jeg får sett dere så lite i det året som kommer. Men slik er det nå bare. Dere skal i hvert fall vite at dere betyr mye for meg. Og forresten mormor, kan du lære meg å lage det gode plommesyltetøyet som du alltid pleier å ha med til hytta?

På kvelden dro vi forresten med minibuss til noen varme kilder hvor vi plasket og svømte rundt mens vi nøt den fantastiske utsikten, og da vi kom tilbake til leiren ble vi servert en 3 retters middag. Ikke noe lapskaus på boks her nei. Snakk om luksustur! Jeg kan ikke si annet enn at jeg virkelig nyter det.

Kristin og Sissel fra casaen som jeg var på tur med.

25 mai.

Jeg stortrives på fjelltur! Voknet opp, herlig varm, ikke noe frysing. (En fryser dessverre en del i Andesfjellene). Det regnet denne morgenen. Det regnet kattunger, som en sier i Stavanger, men vestlendingen i meg klatret smilende ut av teltet. Litt regn har vel aldri skadet noen, spesielt ikke når en kan spise frokost under tak.

Vi fikk tur med kabelbane! Det var eneste måten å komme seg over elven. Snakk om morro! Vi ble puttet i en kurv og så bar det over med god fart. Resten av dagen gikk vi i tåkeskogen, og det var behagelig og varmt, og da vi fant en foss like ved en bananplantasje fant jeg like greit ut at jeg kunne ta meg en dusj. Det virket som en morsom ide, og klærne tørket fort nok de, men jeg ble kald på føttene for skoene hadde ikke lyst til å tørke. Ja, ja litt må en betale for å være barnslig.

kabelbanen over elven.

26 mai.

Opp tidlig igjen. Te på sengen, frokost og så opp til veien forå ta bussen til Machu Picchu. Og for en by det var!

Den var full av hus, templer, bygeplasser og selvfølgelig åkerterrasser. Det var veldig interessant å gå rundt å høre på guiden fortelle om hvordan byen fungerte, hvordan den ble oppdaget og hvordan quetchua kulturen lever videre i dag. Quetchua var foresten det folket som blir kalt inkaer. Dette er feil å kalle dem det for inka var bare navnet på lederen og ikke folket. Det var som sagt kjekt med guidet tur, men det som var virkelig gøy var å klatre opp til Wayna Picchu, fjellet som ligger ved siden av inkabyen.

Det var en virkelig bratt stigning. Vi gikk opp i trapper og måtte krype over noen partier. Turen var tung for allerede slitne ankler. Men det å sitte på toppen av fjellet å se tåken var helt fantastisk. En helt ubeskrivelig følelese av fred og å ha fullført noe stort som fylte meg. Jeg var lykkelig der jeg satt og så skyene lette mer og mer fra de jungelkledde fjellene, og jeg så klarere og klarere inkabyen med sin condorsiluett.

fornøyd eventyrer på Wayna Picchu, Machu Picchu i bakgrunnen

et lamabildet ved Machu Piccu

En liten tur til Peru.

De verdensberømte flytende øyene. Det "bor" folk på dem den dag i dag, men vi fikk virkelig følelsen av at det bare var et skuespill for turistene.

Dagen etter El Grand Poder satt Kristin, Sissel og meg oss i en taxi og tok den til grensa til Peru. Letteste og kjappeste måte å komme ut av landet. Noe å tenke på for visse andre norske jenter som ikke kommer ut av Cochabamba. Grensevaktene er koselige også.

For en kaotisk grense forresten. Folk suser fram og tilbake overgrensa på små sykkeltaxier. Cholitaer over alt, og det er fullt mulig å kryss grensa uten å ha vært innom et eneste kontor. Eneste er at du får litt trøbbel når du skal ut av Bolivia/Peru i og med at du ikke har komt inn i landet. Men uansett en del timer senere var vi i Puno, en liten by ved Titicaca innsjøen. 

Ok, hotel, men fy så kaldt det er på høysletta i mai. Det er minusgrader om natta, og det er ikke snakk om at husene har isolasjon. Forstå det den som vil jeg forstår det i hvertfall ikke!

Men uansett, vi var ikke i Puno for å sove godt. Vi var der for å se sivøyene, Takesi og Amantani. Hvor vi overnattet i et privat hus på sistnevnte. Det var virkelig en morsom opplevelse.

Da vi kom til øya ble vi tatt i mot av Eustaquia, en amantani kvinne som kledde seg i tradisjonelle klær og snakket quechua. Heldigvis for oss så snakket hun også noe spansk, så vi kommuniserte nogenlunde, men til min overraskelse snakket hun bare i presens. 

Vi fikk et lite rom for oss selv, og måltidene ble inntatt i kjøkkenet hennes. Det var interresant å høre henne fortelle om livet hennes på øya, og om mannen og de eldste barna hennes som var dratt til Puno og Lima for å studere og jobbe.

Døgnet vi hadde på Amantani var herlig avslappende. Ingen biler på hele øya og alle bar preg av at de hadde tid. Det var virkelig en avkobling fra La Paz som hadde vært overstressende pga forbredelser til el Grand Poder den siste uken. I tillegg så var det morsomt å bli kledd opp som amantani kjerringer med skaut og alt om kvelden for å gå på dans. Turistshow, ja visst, men likevel veldig morsomt.  

Rolige og behagelige Takesi. Vi hadde en fottur på denne øya.

Eustaquia på sitt lille kjøkken. Møbelet nede til høyre er faktisk en vedkomfyr.

To kjerringer på dans. Sissel til venstre og jeg til høyre.

Nydelige farger i solnedgangen på Amantani.

El grand Poder

Dansere i denne typen kostyme som jeg har kalles Chinas de Morenada, vi er frontfigurer som danser foran gruppa og som hovedsakelig bare skal se bra ut. Selve dansen morenada er en av de mest populære her, men er relativ enkel å danse og kalles derfor "el baile de los burachos", de fulles dans. 

- den største folkloriske festivalen i La Paz. Den begynte opprinnelig med feiringen av el señor del grand poder, Jesus Christo, men har i løpet av årenen utviklet til å bli en stor parade av dansere og musikkere. Lille meg snek meg selvfølgelig med. 

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er verdens flinkeste til å danse morenada, men jeg klarte meg i hvertfall. Som Lucy og de andre sa: "Det viktigeste er at du har rytme og at du smiler." Og som paradens høyeste jente i et av de korteste skjørtene, gav resten av jentene jeg danset med meg oppgaven å kommunisere og få liv i publikum. Noe som ikke var spesielt vanskelig, men ufattelig gøy. 

I ti centimeter høye heler danset jeg i gatene sammen med de andre hele dagen. Det var bare kjekt, men bena verket som bare det på slutten.  

Det kjekkeste jeg opplevde denne dagen var bolivanske koner, fruer, jenter som ropte og applauderte meg og syntes det var utrolig festlig med ei gringa som danset boliviansk folkedans. Det gjor så godt at de syntes at det var positivt at jeg deltok og ikke negativt. Det var kjempe gøy. 

Dette er fra forbredelsene til paraden, søndagen før. Jeg satt bare stille og fredelig å så på jeg, men denne herremannen sko absolutt danse med meg. Disse danser forresten også morenada.

Morenada enda en gang, dansende i gatene i La Paz. Denne typen dansere kalles Poleras og  er basen i Morenadaen.

Jeg ble godt lagt merke til kan en si. 

Gutter som danser Caporales. Disse 4 danser som figurer. De danser foran en gruppe på 100 med avanserte dansetrinn og stråler av energi. De andre jentene på Casaen ler litt av meg som synes at gutter som danser Caporales er noe av det kjekkeste bolivia har å vise frem av mannfolk. 

Vi driver vanligvis å spøker med at Lucy når meg til midjen. Denne dagen når jeg går i høye heler er det ikke langt i fra.

Andra, dattera til Lucy, ei herlig jente som er min lillesøstererstatning her i La Paz og for øvrig min morenada lærerer.

Los Angeles

Siden det skulle være folkeavstemming i Santa Cruz om selvstyre og regjeringen hadde forsterket politistyrken med rekruttrering og trening i månedsvis fant Silje og meg ut at det var en god ide å stikke fra landet. Eller, turen til Gringolandia var vel egentlig planlagt lenge før vi husket at 5 mai var den store dagen i Bolivia.

Ingen av oss hadde tenkt over hvor langt det egentlig var til California fra Bolivia og selv om vi bare hadde en mellomlanding, når en ser bort i fra fylling av fuel i Santa Cruz, det er nemlig begrenset hvor tunge flyene kan være når de letter i 4000 meters høyde, så tok reisen 18 timer! Jeg kunne likså greit dratt til Norge som tar 24 til 48 timer avhengig av flyselskap. Turen bort tok mye lengre tid en vi forventet, og det var slik  at vi oppdaget hvor stort USA egentlig er.

I Downey ble vi godt tatt i mot av Sonja. Tvillingsøsteren til min farmor for dem som ikke kjenner henne. Vi fikk til og med sove på hver sitt rom noe som var helt fantastisk når du er vant til å dele hver eneste kvadrat meter.

I Los Angeles var det gøy å være.  Vi var veldig elendige turister, så nesten ingen severdigheter. Men vi shoppet en masse, var på motevisning , vi fikk sett fravoritt homsa til Silje i Homsepatruljen, gått på appelsinslang hos naboen til Sonja, spist amerikansk fastfood og vi fikk besøkt Disneyland.

Spesielt det siste var veldig morsomt. Parken var virkelig gjennom ført og passet oss helt perfekt. Den var full av karuseller og sukkerspinn, men det som var stiligst var alle Disney miljøene de hadde bygget opp som så ut som om de var tatt rett ut i fra hvilken som helst tegnefilm.

Vi fikk også testet ut kollektivsystemet til LA. Dette var noe vi var veldig spent på, vi hadde nemlig hørt veldig mye negativt fra før av, men vi tenkte at amerikanere er jo så avhengig av bilene sine at de fordømmer det sikkert bare før de har testet det ut.

På den positive siden kan det sies at det er utrolig interessant å sniklytt på alle dine medpassasjerer. En får som turist et tydelig bilde av amerikansk kultur.  I tillegg så går det som er av undergrundstog ofte. 

Det som er negativt med systemet er at det tar tid, lang tid. I brukte 3 timer på en strekning som vanligvis tar en halv time med bil. I tillegg så følte vi oss utrygge om kveldene, selv om vi etter hvert ble fortalt av felles medpassasjerer at undergrunden er det tryggeste stedet å oppholde seg om nettene i LA fordi det er mye politi, kledd sivilt,  som er der for å passe på.

Det som er typisk for kollektivsystemet er at det for det meste bare blir brukt av svarte og latinske.  Rike hvite har egen bil. Det får en til å tenke. Hvorfor er det slik at de svarte fremdeles er en underklasse i dagens USA? Det er forståelig at de Sør-Amerikanske tilhører arbeider klassen. De har tross alt ikke vært i der i så mange generasjoner. Men hvorfor i all verden kaller de alle mexicanere? Det nytter ikke om de aldri så mye er fra Columbia, Bolivia eller  Puerto Rico, de blir likevel omtalt som mexicanere. Litt rart syns nå jeg.

Selv om vi ikke likte kollektivsystemet i LA så storkoste vi oss hele uka vi var der. Det var virkelig deilig med et besøk i den vestlige verden. I tillegg skal Sonja ha en stor takk for å tatt i mot oss på en så gjestfri måte. I tillegg så vil jeg bare si at Sonja er et helt fantastisk menneske som har et bemerkelsesverdig godt humør.  

På biltur i Klara Kus bil.

lei av å bruke kolektivtrafikk.

Noe  sightsing fikk vi da med oss mellom all shoppinga.

På appelsingslang hos naboen til Sonja.

Tirsdag etter bryllupet ringer mobilen min. Det er Freddy som vil invitere meg med på en festival. Jeg sliter litt med å forstå helt hvor og når dette skal foregå, så vi blir enige om å møtes senere på dagen.

Over en kopp en kopp kaffe forklarer han meg om landsbyen han kommer fra, Cañaviri, og hvordan de denne uken skal feire sin helgen San Felipe slik de gjør hvert halv år. Han sier at festen skal vare i 4 dager og at jeg er velkommen til å være så lenge jeg vil. Jeg er imidlertid litt skeptisk, forstår ikke helt hva jeg har der å gjøre og føler heller ikke at jeg kjenner Freddy så spesielt godt og er litt redd for å føle meg malplassert om jeg drar. Men samtidig så virker det som en utrolig mulighet til å få se en typisk landsby og ha det moro. Så vi blir enige om at jeg skal komme på torsdagen. Freddy er litt misfornøyd med at jeg går glipp av den store paraden onsdag, men det får så være.

Da Freddy følger meg til bussen, sier han litt tilfeldig: "Men bli med å dans i paraden i morgen." Da har jeg ikke noe valg lengre. Er det noe jeg har hatt lyst til her i Bolivia så er det å lære å danse folkedans for å få delta i en parade. Men jeg lurer selvfølgelig på hvordan jeg skal få øvd og lånt kostyme. "Bli med hjem til meg", sier Freddy kjapt, jeg kan lære deg å danse og hele familien driver å arbeider på kostymene i stua, og du låner bare ett av oss sier han. Og jeg blir med.

I to timer står jeg midt i ei lita stue, som er full av folk som prøver kostymer, å prøver å lære å danse Caporales slik guttene gjør det, med lite hell i begynnelsen. Men tilslutter Freddy fornøyd med meg, da har jeg lært grunnstegene og de 4 forskjellige turene som guttene danser med, og jeg vet at jeg dagen etter skal danse sammen med 50 andre og at det er viktig at jeg klarer å danse likt.

 

Klokken 12 dagen etter står jeg reise klar på bussterminalen på el Alto, Freddy kommer selvfølgelig ikke før klokken er 1 men det må en bare regne med når han og familien har ansvaret for å organisere kostymer og mat til 90 Caporaleser. Men vi kommer oss jo av gårde.

 

I Cañaviri blir det skifting til kostymer, og siste klargjøring av dem. Det som er morsomt er at det viser seg at det kun er meg som greier å finne ut hvordan vi skal surre et hvitt og ett rødt bånd i rett mønster rundt pisken som vi danser med i hånda. Så jeg blir ansvarlig for å fikse det. Men etter litt om enn alt for sent er vi ferdige og løper til der hvor paraden skal starte. Det møter vi sammen med alle de andre Caporalesene og jeg oppdager til min overraskelse at Freddy er en av de 4 lederne for dansegruppa, kalt "guia" betyr guide.

 

Vi danser på rekker 4 og 4 og jeg blir heldigvis plassert i 2 rekke rett bak Freddy slik at jeg har noen å snik se på. Vi danser for vel en time, før vi stopper og det kommer frem en mengde øl kasser og vi får en litersflaske hver. Det fine med flasker er at de er mørke og at ingen ser hvor lite du drikker, og Freddy har love4 meg at jeg skal slippe drikkepress. Litt press blir det nå allikevel, men alle er innstilt på både og danse og å drikke og derfor så blir det ikke så mye. Og slik fortsetter vi dagen, dansing i timevis i de små gatene i landsbyen, kun avbrutt av drikking.

 

Men det er ufattelig gøy! Og alle er koselige og veldig imøtekommende, slik bare bolivianere kan være. Jeg hilser på Freddys 2 søsken og hans hundre "primos", søskenbarn. Det er ganske forvirrende å prøve å huske hvem som er i slekt med hvem så jeg gir rett og slett opp. Men jeg stor koser meg, og føler meg slettes ikke utenfor selv om jeg knapt ser Freddy som styrer rundt å passer på at alle har det bra.

 

Like før det blir mørkt danser vi foran kirken til ære for San Felipe, her bruker vi det vi har av krefter for å virkelig demonstrere hva vi kan, og på dette tidspunktet henger jeg virkelig med. Etter på merker vi hvor utrolig kaldt det er. Det er stjerneklart og jeg skjelver, og jeg ser på jentene som nesten ikke har klær på seg og tenker at de må være enda kaldere!

 

Heldigvis er det flere som fryser og vi springer hjem til huset til Freddys bestemor og skifter. Varme og gode sitter vi en hel gjeng inne på et bittelite rom og skravler og drikker. Jeg føler meg virkelig som en del av gjengen og blir glad av å høre at det er flere som danser for første gang. Senere på kvelden er det konsert og fyrverkeri på plassen, og det er virkelig en festkveld.

 

Det var egentlig avtalen at jeg skulle dra hjem denne kvelden, for jeg hadde ikke lyst til å love at jeg skulle bli natten over. Men jeg hadde det gøy og var sikker på at jeg kunne føle meg trygg samen med Freddy så jeg valgte å bli til dagen etter og kose meg på festen som var.

 

I totiden på natten hanket moren til Freddy oss inn, sammen med et par av søskenbarna hans. Nå var det tid for å sove. Vi skulle tross alt tidlig opp å danse neste morgen. Hun serverer oss nattmat og sender og så i seng. Vi 4 blir plassert inne i et lite hus med to rom og vi skal sove på halmmadrasser!!! Ganske så eksotisk. Jeg stuper i seng med klærne på for å slippe å våkne av at jeg fryser om natta. Det blir nemlig like kaldt inne som ute fordi de ikke isolerer husene sine! Jeg er trøtt som en strømpe og sovner med en gang. Guttene derimot har tenkt å snike seg ut igjen for å feste videre.

 

Dagen etter får jeg høre at moren har låst døren med hengelås slik at de ikke kom seg ut.

 

Torsdags morgen. Vi står opp klokken 7. Tar på oss støvlene med bjeller og lar resten av drakten bli hjemme for vi går ut i gatene. Der treffer vi på en del andre Caporales og vi danser oss av gårde til huset til den familien som skal servere frokost! Det viste seg at vi hadde bommet, og at det vi kom til var lunsjhuset. Så vi hjalp til med å henge opp girlandere og rigge i stand bor før vi danset oss videre til neste hus. Frokost var det dessverre ikke. Men det var øl. Mat fikk vi ikke før klokken var 1 og vi hadde danset oss tilbake til det første huset. Da var jeg virkelig sulten!

 

I hvert hus vi danset oss innom ble det båret frem drikke og det var et band som spilte i hver gård. Store band i Bolivia som for eksempel Carcas som spilte på ettermiddagen og som landsbyen hadde betalt 70 000 dollar for at de skulle spille. Det var en stor konsert og jeg koste meg veldig, men dessverre var det dessverre ganske mange som hadde fått alt for mye innenbords.

 

Jeg kunne ikke bevege meg alene uten å bli stoppet av fulle mannfolk så jeg var enten med Freddy eller moren hans. Men jeg var ikke eneste jente som ble plaget. En av søskenbarna til Freddy dro med seg konen sin etter seg. Hun protesterte og ville absolutt ikke være med og hele henne lyst av frykt. Da de passerte Freddy og meg klamret hun sei til meg, og tagg Freddy om å snakke mannen hennes til fornuft. Hun var redd. Jeg holdt rundt henne og Freddy gjorde sitt beste, men til slutt kunne vi ikke gjøre mer. Heldigvis hadde søskenbarnet roet seg litt ned og de forlot ikke konserten, men tanken på hva som ville skje senere på kvelden med henne plaget meg.

Rett etter at konserten var slutt brøt det ut en sloss kamp, og det var da jeg gikk fra å si til Freddy: ”Jeg skal hjem snart,” til ”Jeg skal hjem nå.”

 

Det var en helt uforglemmelig opplevelse, og jeg er veldig glad for at jeg forlot festen da jeg gjorde det. For selv om Freddy i etterkant forteller meg om 2 fantastiske dager til, med bål og stjernehimmel om natten, er jeg sikker på at jeg fikk med meg det beste av festivalen. Og jeg er veldig glad for at jeg slapp ubehagelige situasjoner.

 

Men ett er sikkert dette var en ”en gang i livet hendelse” og det beste jeg har opplevd så langt i Bolivia, jeg koste meg virkelig halvt i hjel i tillegg til at det var veldig spennende å få oppleve boliviansk kultur med å stå midt oppi den. 

Firmanavnet sier kanskje noe om lydkaliteten?

Freddy og søsteren.

Hos frisøren.

Min Caporeles drakt. Jeg danset som sagt sammen med guttene.

Freddys mor til venstre. Hun var virkelig et herlig menneske, og som hun passet på meg.

Dansere i morenada antigua. En annen dans en hva jeg danset.

San Felipe blir båret rundt i gatene.

Slik serverer man velkomstdrinker.

Invitert i et bolivansk bryllup

Fredag 25 april, jeg sto opp tidlig og dro fra huset helt klar for å dra på fjelltur 08.30 sto jeg utenfor reisebyrået og ventet og 08.40 fikk jeg beskjeden om at turen var avlyst!  Skuffet og sint trasket jeg ned Sagarnaga. Jeg var virkelig irritert over å ha mistet fjellturen min og å måtte bruke helgen min i La Paz når jeg virkelig ønsket å komme meg vekk fra storbyen. Men jeg gikk der og trampet, og skulte sannsynligvis stygt på tiggeren som står på hjørnet ved calle Morillo, kom jeg på ar jeg hadde vært inne på et annet reisebyrå dagen før som også hadde turer til Choro, hvor jeg ønsket å dra. Jeg tenkte som så at jeg hadde ingenting å tape og bestemte meg for å stikke innom for å høre om turgruppa hadde dratt for dagen.

Selvfølgelig hadde bilen dratt da jeg kom til kontoret. Men hun som arbeidet der gjorde virkelig alt for å se om det var mulig å få meg ut på tur den dagen. Inkludert å ringe hver eneste guide som var i La Paz for å finne ut om de var ledige. Hun tok telefoner hit og dit og innimellom så fortalte hun meg om de forskjellige turalternativene som var. Denne organiseringen tok bortimot 2 timer, og det var slik at jeg ble kjent med Lucy, som hun het.  Dessverre for meg så var det ingen muligheter for å komme meg på tur, men det gjorde ikke så mye for Lucy tok meg med på en konsert samme kvelden.

Lucy og kjæresten hennes.

Bandet het Kala Marka, og de er virkelig populære her i Bolivia. Alle i alle aldre, så lenge de føler seg tilknyttet til aymara kulturen, liker dem, og det som er så spesielt er at de spiller folkemusikk. Tradisjonene er virkelig sterke og levende her i Bolivia. Jeg synes det er utrolig fint å se. Stemningen sto i taket og for et show det var. Musikere, dansere, lysshow, ”inkaritualer” og dramatisering i dans av Bolivias historie og forskjeller i dag.

Konserten var en fantastisk opplevelse, men enda større var det å endelig få komme nærme den bolivianske kulturen som er så rik og inkluderende. Jeg føler meg så heldig som den siste uken har fått møte så mange fantastiske mennesker, og det som er en virkelig fin fellesnevner med dem er at de alle er stolte over Bolivia og aymarakulturen. Når de i tillegg møter meg med interesse og aksepterer meg som jeg er så kan jeg ikke si annet en at jeg føler meg ubeskrivelig heldig og veldig godt tatt i mot.

Lucy fortsatte forresten å være helt fantastikk, dagen etter tok hun meg med i et ekte boliviansk bryllup. Dette har vært en av de tingene jeg virkelig har hatt lyst til å oppleve her så jeg var veldig gira på å få oppleve en slik fest.

Klokken 17.00 troppet jeg opp på kontoret til Lucy, pent kled, men ikke i galla. En time etter, typisk Bolivia, var Lucy klar til å gå, så vi dro til frisøren for å få lagt håret i en skikkelig 80 talls stil. Stort. Vi regnet med at dette skulle ta en halvtime, men med mitt rebelske hår, som er umulig å legge, tok det selvfølgelig en time. Dette var irriterende for Freddy, en god venn av Lucy som ventet på oss på kontoret. Han ble forresten tvangsutnevnt av Lucy som min kavaler den kvelden.

Jeg var litt bekymret for dette med presanger og slikt, hvordan var skikkene og hva tid skulle vi fikse det. Men Lucy forsikret meg stadig om at det fikser vi snart. Snart viste seg å være 1 minutt før vi gikk inn bryllupslokalet. De satt nemlig å solgte tepper, kopper og annet fint til å gi bort rett utenfor døren. Ikke snakk om en å bringe med seg en gjennomtenkt gave. Jeg syns egentlig litt synd på brudeparet for de må jo få omtrent 10 forsjellige kaffesett, for ikke å snakke om hvor mange forskjellige sengetepper, ikke snakk om at fargene skulle stå til hverandre.  

Vi kjøpte et sengeteppe og et enkelt kaffesett, fikk det fint pakket inn og Lucy og Freddy entret lokalet med en svært nervøs lys jente.

Festlokalet med cholitaer.

Vi måtte stå i kø for å komme inn, ikke på grunn av trengsel men fordi alle skal igjennom et spesielt velkomstritual i bryllupsfestene i  Bolivia. Jeg var veldig redd for å si eller gjøre noe feil i og med at jeg var eneste menneske på festen som ikke hadde røtter fra Aymarakuturen, men både Lucy og Freddy var flinke til å forklare meg hva som skulle skje.

Endelig ble det vår tur og vi strømmet frem for å overrekke våre lykkeønskninger til brudeparet og deres padrinos, den som økonomisk støtter bryllupet. Først hilste vi på damene, deretter bruden, brudgommen, gi han gaven og så hilste vi på herrene. Dette var første gangen at jeg ble møtt med et oppriktig: ”takk for at du kom”, ”gracias para venir”, og det  fine er at de virkelig mener det når de sier det. De gav tydelig utrykk for at de syntes det var like stas at jeg var der som jeg syntes det var å være der. 

Så var det tid for å skåle til brudeparet. Vi fikk først servert en søt brunaktig drikk på 1 dl. Vi spilte litt av drinken på gulvet som et offer til Pacamama, moderjord, og så drakk vi ut glasset. Jeg fikk beskjed om at dersom jeg ikke gjorde det ville kelnerne fylle det opp igjen. Deretter ble vi servert en Singani, smaker mye som en mojito uten sukker også denne var 1 dl. Den skulle selvsagt ned på samme måten og tilslutt skulle 3 dl øl styrtes ned. Deretter ble vi takket for at vi kom av brudeparet og resten følget deres med håndtrykk, kyss på kinnet og konfetti ble strødd over hodene på oss.

Denne velkomstseremonien gjorde underverker for nervøsiteten min. Jeg følte ikke lengre at jeg trengte meg på, men at jeg var velkommen. I Bolivia er det mer vanlig å ta med venner til et bryllup Det er en god dess flere dess bedre stemning i lokalet. I tillegg så var Lucys venner herlig imøtekommende og jeg hadde det virkelig morsomt. Men det skal sies at det er veldig mye alkohol i slike bylluper. En må skåle med alle i tillegg så kan hvem som helst invitere deg på et glass. Det foregår slik at en sier: ”contigo”, ”med deg”, drikker opp glasset, fyller det opp og gir det videre til deg, hvor på du må invitere videre med å si ”contigo” til noen. Så styrter du glasset, fyller det opp og gir det videre. Heldigvis er det små glass det går i for det blir en del av dem. I tillegg så er det en regel med at dersom du glemmer å invitere videre, så må du drikke opp ett ekstra glass. Her dummet jeg meg ut første gang. Men en lærer fort.

Det er mye øl og dansing på bolivianske fester, men med gode venner som forklarer deg skikkene er det fullt mulig å unngå en dundrende hodepine dagen etter. For det første er det viktig å ofre til Pacamama, i tillegg så er det skikk å kvitte seg med ølskummet med å kaste det på gulvet. Det vil si at dersom du er flink så blir en kvitt ca halve glasset med øl ved å tømme det ut. Dette var noe alle gjør og det førte til at det ligger dammer med øl på gulvet inne i festlokalet og at det dessverre er lett å skli.

En annen skikk som jeg fant veldig rar her er at du som jente blir fulgt til dodøren, det er ikke snakk om at du skal gå alene noe som helst sted. Og det er heller ikke slik som det er i Norge med at jentene går 2 og 2 på do, nei, det er faktisk en av guttene som følger deg til døren for å passe på. For meg så føltes dette veldig rart, men det er veldig greit å bli passet litt ekstra på når det er så mye alkohol ute å går.

Brudetparet i midten og Freddy og meg på hver sin side.

Blåtur

Hver tirsdag har vi et felles Casamøte her på huset. Utsendigene med ansvar for huset Mari og Stig kommer til stua vår og vi koser oss med kaker. Men det viktigeste er at vi snakker sammen, noen ganger lærer vi noe nytt som for eksempel folkedans eller noe om kulturen, andre ganger så har vi en runde på hvordan alle har det. Denne tirsdagen var temaet Blåtur.

Og for en blåtur det ble. Vi dro til den såkalte påsketoppen, hvor vi var første påskedag. Det var mørkt som det alltid er etter syv, men månen skinte så det var virkelig vakkert. Ved påsketoppen venten Ben Tore med bål, og vi hadde leker, koste oss med pølser stekt på bål, pastasalat og ikke minst kakao.  I tillegg så koste vi oss med allsang. Det var virkelig fint å sitte på en topp i månelyset og se på La Paz som i mørket ligner på en juvel. En virkelig fin kveld.

I går snødde det forresten på E,l Alto og vi måtte avbryte treninga. Men sånn generelt så er det ikke så kaldt.  Jeg trivs veldig godt i La Paz for tiden.

Sjekk ut denne linken

http://www.ilimitado.no/ilimitadono/2008/4/27/elsker-og-hater-la-paz.html

En helg i La Paz

Fri helg i La Paz, ingen planer. En fin mulighet til å nyte det som La Paz er best på. Nemlig resturanger og uteliv. Det er billig. Det er små lokaler, det er noe for en her smak og det er en herlig blanding av bolivianere og backpakere. Men det å gå ut fire kvelder på rad er vel å ta litt for hardt i. Men så er det jo så gøy.

En kveld med salsakurs og sambadansing med jentene på ram jam etter på. Neste kveld, en god avskjedsmiddag for fire av jentene som nå drar fra Casaen, etter fulgt av en liten tur innom det veldig overfulte dansegulvet på Mongos. Fredagskveld ut på middag med en australier vi var på tur med i saltørkenen og hans kamerat, som var syk da vi var der, og direkte årsak til at vi havnet i samme bil som førstnevnte. Fantastisk god biff og rød vin på Casa Argentina, før vi satt nesen mot Thelonius, en brun jazz bar med live musikk og hjemmelaget potetgull. Men siste kvelden toppet alt. Stor stadion konsert med Daddy Yankie. Hjemme er han kjendt for Gasolina, men her så er han Sør Amerikas svar på Eminem og JayC. Trenger jeg å si at stemningen sto høyt i tre etasjer?

En helt fantastisk helg med andre ord.

Titicaca

Sivbåt på Titicaca, med jordterasser i bakgrunnen.

Helgeturen denne gangen gikk til Titicaca og nydelige Copacabana. En liten idylisk og turistifisert småby 3 timer fra La Paz. Lørdag hadde vi en rolig dag i Copacabana. Satt på café hele dagen og fant oss et koselig hotel og sove på. Selv om verten beklaget så meget at det ikke var annet enn en dobbelt seng å gi oss. Litt små shopping av smykker fikk vi også unna gjort så vi hadde en veldig koselig dag.

Senere på kvelden satt to londoniumere seg ned ved siden av oss på resturanten hvor vi spiste trucha med curry. Veldig godt, men jeg var dårlig i magen igjen, så jeg spiste ikke stort. Uansett disse engelskmennene hadde spurt etter rom på det samme hotellet som vi, men mye tidligere på dagen, og fått til svar at det ikke var ledige rom. Sansynligvis fordi verten ikke ville ha på seg at han leide ut en dobbelseng til to gutter. De har litt problemer med homofili her i Bolivia. Ikke for det. I følge guttene så var det å dele seng siste utvei så det var likså greit at han sa det ikke var rom.

Vi hadde en hyggelig kveld på meget kalde utesteder, som stengte halv tolv, med levende musikk. Djenger og latinsk musikk. Jeg koste meg veldig.

Søndags morgen var jeg virkelig uggen. Magen var ikke god, og jeg hadde både spydd å hatt feber den natten. Jeg var nå på rosa diet. Bismetol og ReHsal. Jeg legger ut bilde senere. Alikevel dro vi ut til Sol Øya, og jeg angret allerede en time etter at vi hadde lagt fra kai. Prøv å ha vondt i magen når du sitter på en båt som går i dorgefart og du vet du har en time igjen. Ikke en opplevelse en vil ha.

Da vi kom til Isla del Sol sprang jeg rett på do. Inn i en patio hvor kona satt og kokte lunsjen over ilden, og hvor marsvinene som en dag skal i gryta pep og kravlet rundt inne i buret sitt. Men døn var fin den og også den dyreste jeg har vært på i Bolivia: 2bs. Vi gikk så videre i et kvarter før jeg desperat begynte å se meg om etter en do igjen. Fant en og ble der til magen var tom. Drakk så litt bismetol og det virket. Magen roet seg. Heldigvis. Ikke for det. Jeg kunne ikke spise noe mer, men jeg måtte ikke lengre løpe på do hele tiden. Så jeg fikk meg en nydelig tur på to timer, sett labyriten, pumasteinen og også steinbordet. Som var mye penere enn det i Narnia filmene, men som har vært brukt til både menneske- og dyreoffring tidligere.

Alt i alt en veldig fin dag. Spesielt det å få komme seg vekk fra storbyen og slappe av i idylliske omgivelser var herlig. Det å være i båt igjen satte jeg også utrolig stor pris på. Det er vanskelig å beskrive hvor godt det føltes. En nydelig helg med andre ord.

Inkatempel paa Isla del Sol

Hjemme hos Mari Luz

Mari Luz og tre av hennes barn.

Tirsdagskveld var vi på besøk hjemme hos hushjelpen vår på el Alto. Hun bor i et lite hus sammen med sin overraskende koselige mann og sine 4 barn. Selv om eldste sønnen er 13 år har de bare vært gift siden 2002 for formalitetene med å gifte seg her i landet kan være tidkrevende i og med at mange må reise langt for å få tak i sin egen fødselsattest, og det er heller ikke alle som har det.

Uansett så bodde hun i et veldig koselig hus med 2 soverom, kjøkken og en liten gårdsplass og vi satt inne på soverommet til henne og mannen og drakk kaffe og spiste kaffe. Det var utrolig koselig å få lov til å se hvor hun bodde og veldig lettende å se at huset hun bodde i var et av de bedre.

Across the Univers

Vi satt og saa filmen "across the univers", og jeg fikk veldig hjemlengsel. Ville bare si at: Ida, Siri Beate, Leffy, Ingunn og Steinar dere er helt fantastiske og spesielle mennesker og jeg savner den gjengen som dere er. Dere maa se denne filmen for det er en film jeg vet vi lett kunne ha sett sammen.

Glad i dere

Salar de Uyuni

Jentene på tur.

Dette var en helt fantastisk helg. Turen til å fra var sant nok et kapittel for seg selv i ubehagelige reiser i Sør Amerika, men selve saltørkenen og alt rundt var virkelig vært turen.

Turen i korte trekk:

Saltørkenen, Sissel passer på Silje

Dag 1:
Lokomotiv krikegården, en stor samling med gamle tog som bare står og ruster ned.
Besøk på et av de lokale saltutvineriene, vi fikk se hvordan lokalbefolknigen henter ut salt fra ørkenen, tørker, maler og pakker det med enkle hjelpemiddler.
Selve saltørkenen, ubeskrivelig. Hvitt og blått så lang øyet kan se. Det knaste under benene som snø, men det var absolutt ikke det. En ganske absurd følese. Vi tok mange tøffe bilder her. Midt inne i ørkene var det plutselig en stor øy bygget opp av gamle koraller og full av kaktus.
Solnedgang og overnatting på salthotel. Absolutt alt: vegger, stoler senger var laget av salt.

Lysekroner i salt.

Den nydeligeste opplevelsen denne dagen var å gå alene ute på saltflaten i halvtimen før solnedgang. Det var som å gå i skyene for saltflaten forandret farge fra hvit til blått, blått til rosa og til slutt til lilla før den gikk over i natteblå. Det var som å være en del av solnedgangen, og overalt hvor jeg snudde å vendte meg så var det sterke og klare farger. Der solen gikk ned var det sterke varme farger. Og der de siste strålene traff saltflaten, himmelen og fjellene i horisonten var fargene lyse pasteller. Det var rett og slett helt fantastisk.

Å gå i lys.

Solnedgang

Dag 2 var ikke spesielt spennende. Jeg så soloppgangen fra sengen i og med at ingen gadd å stå opp. Sånn går det når vi var siste gruppe til å legge seg om kvelden. Denne dagen reiste vi mye i bil og så flamingoer, rev, vikunjaer (llama lignende dyr), den blå, hvite og røde lagune og også steintreet. Dagen var litt kjør og kjør i bil, stopp, alle ut og ta bildet.

Flamingoer.

Steintreet, eller steinkantarellen?

... og vannet var som blod.

Denne dagen ble vi godt kjendt med vårt reise følge. To dansker, Martin og Anders, samt en australier, Dave. Vi hadde mye morro sammen, og trivdes i hverandres selskap, og det var virkelig heldig, for vi satt mange timer inne i bilen og bare skravlet.

Dag 3: Stå opp i mørket. Flakkende lys fra lommelykter, og jeg var irritert på min nyinkjøpte som ikke gav fra seg et skikkelig lys bare en blålig skygge. Etter hvert fikk vi heldigvis et stearinlys som guiden vår festet på den ene sengestolpen. Alle 6 var kalde og ikke akkurat mogenfriske, men vi kom oss da i bilen før klokka ble 4.30. Fontlyktene til bilen blafret og slo seg av å på i humpene på veien, og vi navigerte oss frem ved hjelp av nødblinket. Men alle andre en meg og sjåføren så ut til å sove.

Etter en time eller to stoppet vi. Det var begynt å lystne og det var iskaldt, men da jeg fikk se den varme kilden var jeg førstekvinne til å hive meg uti. Det var en søramerikanere fra andre biler som mente at vi kom til å fryse vettet av oss når vi kom opp igjen og valgte å bli stående på kanten. De gikk virkelig glipp av noe. Å ligge i varmt vann, en tidlig morgen og se på soloppgangen og disen fra det varmevannet hvor det midt inni går en flamingo. Det er en av de beste naturopplevelsene jeg har hatt. Det var verdt hele turen alene. Selv om det selvfølgelig var mye annet fint å se.

Resten av dagen gjorde vi ikke annet enn å dra tilbake til Uyuni, men det gjorde ikke noe med den 7 timer lange bilturen. Vi hadde nok inntrykk og fordøye.

Heldigvis ikke vår bil.