Invitert i et bolivansk bryllup

Fredag 25 april, jeg sto opp tidlig og dro fra huset helt klar for å dra på fjelltur 08.30 sto jeg utenfor reisebyrået og ventet og 08.40 fikk jeg beskjeden om at turen var avlyst!  Skuffet og sint trasket jeg ned Sagarnaga. Jeg var virkelig irritert over å ha mistet fjellturen min og å måtte bruke helgen min i La Paz når jeg virkelig ønsket å komme meg vekk fra storbyen. Men jeg gikk der og trampet, og skulte sannsynligvis stygt på tiggeren som står på hjørnet ved calle Morillo, kom jeg på ar jeg hadde vært inne på et annet reisebyrå dagen før som også hadde turer til Choro, hvor jeg ønsket å dra. Jeg tenkte som så at jeg hadde ingenting å tape og bestemte meg for å stikke innom for å høre om turgruppa hadde dratt for dagen.

Selvfølgelig hadde bilen dratt da jeg kom til kontoret. Men hun som arbeidet der gjorde virkelig alt for å se om det var mulig å få meg ut på tur den dagen. Inkludert å ringe hver eneste guide som var i La Paz for å finne ut om de var ledige. Hun tok telefoner hit og dit og innimellom så fortalte hun meg om de forskjellige turalternativene som var. Denne organiseringen tok bortimot 2 timer, og det var slik at jeg ble kjent med Lucy, som hun het.  Dessverre for meg så var det ingen muligheter for å komme meg på tur, men det gjorde ikke så mye for Lucy tok meg med på en konsert samme kvelden.

Lucy og kjæresten hennes.

Bandet het Kala Marka, og de er virkelig populære her i Bolivia. Alle i alle aldre, så lenge de føler seg tilknyttet til aymara kulturen, liker dem, og det som er så spesielt er at de spiller folkemusikk. Tradisjonene er virkelig sterke og levende her i Bolivia. Jeg synes det er utrolig fint å se. Stemningen sto i taket og for et show det var. Musikere, dansere, lysshow, ”inkaritualer” og dramatisering i dans av Bolivias historie og forskjeller i dag.

Konserten var en fantastisk opplevelse, men enda større var det å endelig få komme nærme den bolivianske kulturen som er så rik og inkluderende. Jeg føler meg så heldig som den siste uken har fått møte så mange fantastiske mennesker, og det som er en virkelig fin fellesnevner med dem er at de alle er stolte over Bolivia og aymarakulturen. Når de i tillegg møter meg med interesse og aksepterer meg som jeg er så kan jeg ikke si annet en at jeg føler meg ubeskrivelig heldig og veldig godt tatt i mot.

Lucy fortsatte forresten å være helt fantastikk, dagen etter tok hun meg med i et ekte boliviansk bryllup. Dette har vært en av de tingene jeg virkelig har hatt lyst til å oppleve her så jeg var veldig gira på å få oppleve en slik fest.

Klokken 17.00 troppet jeg opp på kontoret til Lucy, pent kled, men ikke i galla. En time etter, typisk Bolivia, var Lucy klar til å gå, så vi dro til frisøren for å få lagt håret i en skikkelig 80 talls stil. Stort. Vi regnet med at dette skulle ta en halvtime, men med mitt rebelske hår, som er umulig å legge, tok det selvfølgelig en time. Dette var irriterende for Freddy, en god venn av Lucy som ventet på oss på kontoret. Han ble forresten tvangsutnevnt av Lucy som min kavaler den kvelden.

Jeg var litt bekymret for dette med presanger og slikt, hvordan var skikkene og hva tid skulle vi fikse det. Men Lucy forsikret meg stadig om at det fikser vi snart. Snart viste seg å være 1 minutt før vi gikk inn bryllupslokalet. De satt nemlig å solgte tepper, kopper og annet fint til å gi bort rett utenfor døren. Ikke snakk om en å bringe med seg en gjennomtenkt gave. Jeg syns egentlig litt synd på brudeparet for de må jo få omtrent 10 forsjellige kaffesett, for ikke å snakke om hvor mange forskjellige sengetepper, ikke snakk om at fargene skulle stå til hverandre.  

Vi kjøpte et sengeteppe og et enkelt kaffesett, fikk det fint pakket inn og Lucy og Freddy entret lokalet med en svært nervøs lys jente.

Festlokalet med cholitaer.

Vi måtte stå i kø for å komme inn, ikke på grunn av trengsel men fordi alle skal igjennom et spesielt velkomstritual i bryllupsfestene i  Bolivia. Jeg var veldig redd for å si eller gjøre noe feil i og med at jeg var eneste menneske på festen som ikke hadde røtter fra Aymarakuturen, men både Lucy og Freddy var flinke til å forklare meg hva som skulle skje.

Endelig ble det vår tur og vi strømmet frem for å overrekke våre lykkeønskninger til brudeparet og deres padrinos, den som økonomisk støtter bryllupet. Først hilste vi på damene, deretter bruden, brudgommen, gi han gaven og så hilste vi på herrene. Dette var første gangen at jeg ble møtt med et oppriktig: ”takk for at du kom”, ”gracias para venir”, og det  fine er at de virkelig mener det når de sier det. De gav tydelig utrykk for at de syntes det var like stas at jeg var der som jeg syntes det var å være der. 

Så var det tid for å skåle til brudeparet. Vi fikk først servert en søt brunaktig drikk på 1 dl. Vi spilte litt av drinken på gulvet som et offer til Pacamama, moderjord, og så drakk vi ut glasset. Jeg fikk beskjed om at dersom jeg ikke gjorde det ville kelnerne fylle det opp igjen. Deretter ble vi servert en Singani, smaker mye som en mojito uten sukker også denne var 1 dl. Den skulle selvsagt ned på samme måten og tilslutt skulle 3 dl øl styrtes ned. Deretter ble vi takket for at vi kom av brudeparet og resten følget deres med håndtrykk, kyss på kinnet og konfetti ble strødd over hodene på oss.

Denne velkomstseremonien gjorde underverker for nervøsiteten min. Jeg følte ikke lengre at jeg trengte meg på, men at jeg var velkommen. I Bolivia er det mer vanlig å ta med venner til et bryllup Det er en god dess flere dess bedre stemning i lokalet. I tillegg så var Lucys venner herlig imøtekommende og jeg hadde det virkelig morsomt. Men det skal sies at det er veldig mye alkohol i slike bylluper. En må skåle med alle i tillegg så kan hvem som helst invitere deg på et glass. Det foregår slik at en sier: ”contigo”, ”med deg”, drikker opp glasset, fyller det opp og gir det videre til deg, hvor på du må invitere videre med å si ”contigo” til noen. Så styrter du glasset, fyller det opp og gir det videre. Heldigvis er det små glass det går i for det blir en del av dem. I tillegg så er det en regel med at dersom du glemmer å invitere videre, så må du drikke opp ett ekstra glass. Her dummet jeg meg ut første gang. Men en lærer fort.

Det er mye øl og dansing på bolivianske fester, men med gode venner som forklarer deg skikkene er det fullt mulig å unngå en dundrende hodepine dagen etter. For det første er det viktig å ofre til Pacamama, i tillegg så er det skikk å kvitte seg med ølskummet med å kaste det på gulvet. Det vil si at dersom du er flink så blir en kvitt ca halve glasset med øl ved å tømme det ut. Dette var noe alle gjør og det førte til at det ligger dammer med øl på gulvet inne i festlokalet og at det dessverre er lett å skli.

En annen skikk som jeg fant veldig rar her er at du som jente blir fulgt til dodøren, det er ikke snakk om at du skal gå alene noe som helst sted. Og det er heller ikke slik som det er i Norge med at jentene går 2 og 2 på do, nei, det er faktisk en av guttene som følger deg til døren for å passe på. For meg så føltes dette veldig rart, men det er veldig greit å bli passet litt ekstra på når det er så mye alkohol ute å går.

Brudetparet i midten og Freddy og meg på hver sin side.