Hanne på tur.: Salar de Uyuni

Jentene på tur.

Dette var en helt fantastisk helg. Turen til å fra var sant nok et kapittel for seg selv i ubehagelige reiser i Sør Amerika, men selve saltørkenen og alt rundt var virkelig vært turen.

Turen i korte trekk:

Saltørkenen, Sissel passer på Silje

Dag 1:
Lokomotiv krikegården, en stor samling med gamle tog som bare står og ruster ned.
Besøk på et av de lokale saltutvineriene, vi fikk se hvordan lokalbefolknigen henter ut salt fra ørkenen, tørker, maler og pakker det med enkle hjelpemiddler.
Selve saltørkenen, ubeskrivelig. Hvitt og blått så lang øyet kan se. Det knaste under benene som snø, men det var absolutt ikke det. En ganske absurd følese. Vi tok mange tøffe bilder her. Midt inne i ørkene var det plutselig en stor øy bygget opp av gamle koraller og full av kaktus.
Solnedgang og overnatting på salthotel. Absolutt alt: vegger, stoler senger var laget av salt.

Lysekroner i salt.

Den nydeligeste opplevelsen denne dagen var å gå alene ute på saltflaten i halvtimen før solnedgang. Det var som å gå i skyene for saltflaten forandret farge fra hvit til blått, blått til rosa og til slutt til lilla før den gikk over i natteblå. Det var som å være en del av solnedgangen, og overalt hvor jeg snudde å vendte meg så var det sterke og klare farger. Der solen gikk ned var det sterke varme farger. Og der de siste strålene traff saltflaten, himmelen og fjellene i horisonten var fargene lyse pasteller. Det var rett og slett helt fantastisk.

Å gå i lys.

Solnedgang

Dag 2 var ikke spesielt spennende. Jeg så soloppgangen fra sengen i og med at ingen gadd å stå opp. Sånn går det når vi var siste gruppe til å legge seg om kvelden. Denne dagen reiste vi mye i bil og så flamingoer, rev, vikunjaer (llama lignende dyr), den blå, hvite og røde lagune og også steintreet. Dagen var litt kjør og kjør i bil, stopp, alle ut og ta bildet.

Flamingoer.

Steintreet, eller steinkantarellen?

... og vannet var som blod.

Denne dagen ble vi godt kjendt med vårt reise følge. To dansker, Martin og Anders, samt en australier, Dave. Vi hadde mye morro sammen, og trivdes i hverandres selskap, og det var virkelig heldig, for vi satt mange timer inne i bilen og bare skravlet.

Dag 3: Stå opp i mørket. Flakkende lys fra lommelykter, og jeg var irritert på min nyinkjøpte som ikke gav fra seg et skikkelig lys bare en blålig skygge. Etter hvert fikk vi heldigvis et stearinlys som guiden vår festet på den ene sengestolpen. Alle 6 var kalde og ikke akkurat mogenfriske, men vi kom oss da i bilen før klokka ble 4.30. Fontlyktene til bilen blafret og slo seg av å på i humpene på veien, og vi navigerte oss frem ved hjelp av nødblinket. Men alle andre en meg og sjåføren så ut til å sove.

Etter en time eller to stoppet vi. Det var begynt å lystne og det var iskaldt, men da jeg fikk se den varme kilden var jeg førstekvinne til å hive meg uti. Det var en søramerikanere fra andre biler som mente at vi kom til å fryse vettet av oss når vi kom opp igjen og valgte å bli stående på kanten. De gikk virkelig glipp av noe. Å ligge i varmt vann, en tidlig morgen og se på soloppgangen og disen fra det varmevannet hvor det midt inni går en flamingo. Det er en av de beste naturopplevelsene jeg har hatt. Det var verdt hele turen alene. Selv om det selvfølgelig var mye annet fint å se.

Resten av dagen gjorde vi ikke annet enn å dra tilbake til Uyuni, men det gjorde ikke noe med den 7 timer lange bilturen. Vi hadde nok inntrykk og fordøye.