Hanne på tur.

Tirsdag etter bryllupet ringer mobilen min. Det er Freddy som vil invitere meg med på en festival. Jeg sliter litt med å forstå helt hvor og når dette skal foregå, så vi blir enige om å møtes senere på dagen.

Over en kopp en kopp kaffe forklarer han meg om landsbyen han kommer fra, Cañaviri, og hvordan de denne uken skal feire sin helgen San Felipe slik de gjør hvert halv år. Han sier at festen skal vare i 4 dager og at jeg er velkommen til å være så lenge jeg vil. Jeg er imidlertid litt skeptisk, forstår ikke helt hva jeg har der å gjøre og føler heller ikke at jeg kjenner Freddy så spesielt godt og er litt redd for å føle meg malplassert om jeg drar. Men samtidig så virker det som en utrolig mulighet til å få se en typisk landsby og ha det moro. Så vi blir enige om at jeg skal komme på torsdagen. Freddy er litt misfornøyd med at jeg går glipp av den store paraden onsdag, men det får så være.

Da Freddy følger meg til bussen, sier han litt tilfeldig: "Men bli med å dans i paraden i morgen." Da har jeg ikke noe valg lengre. Er det noe jeg har hatt lyst til her i Bolivia så er det å lære å danse folkedans for å få delta i en parade. Men jeg lurer selvfølgelig på hvordan jeg skal få øvd og lånt kostyme. "Bli med hjem til meg", sier Freddy kjapt, jeg kan lære deg å danse og hele familien driver å arbeider på kostymene i stua, og du låner bare ett av oss sier han. Og jeg blir med.

I to timer står jeg midt i ei lita stue, som er full av folk som prøver kostymer, å prøver å lære å danse Caporales slik guttene gjør det, med lite hell i begynnelsen. Men tilslutter Freddy fornøyd med meg, da har jeg lært grunnstegene og de 4 forskjellige turene som guttene danser med, og jeg vet at jeg dagen etter skal danse sammen med 50 andre og at det er viktig at jeg klarer å danse likt.

 

Klokken 12 dagen etter står jeg reise klar på bussterminalen på el Alto, Freddy kommer selvfølgelig ikke før klokken er 1 men det må en bare regne med når han og familien har ansvaret for å organisere kostymer og mat til 90 Caporaleser. Men vi kommer oss jo av gårde.

 

I Cañaviri blir det skifting til kostymer, og siste klargjøring av dem. Det som er morsomt er at det viser seg at det kun er meg som greier å finne ut hvordan vi skal surre et hvitt og ett rødt bånd i rett mønster rundt pisken som vi danser med i hånda. Så jeg blir ansvarlig for å fikse det. Men etter litt om enn alt for sent er vi ferdige og løper til der hvor paraden skal starte. Det møter vi sammen med alle de andre Caporalesene og jeg oppdager til min overraskelse at Freddy er en av de 4 lederne for dansegruppa, kalt "guia" betyr guide.

 

Vi danser på rekker 4 og 4 og jeg blir heldigvis plassert i 2 rekke rett bak Freddy slik at jeg har noen å snik se på. Vi danser for vel en time, før vi stopper og det kommer frem en mengde øl kasser og vi får en litersflaske hver. Det fine med flasker er at de er mørke og at ingen ser hvor lite du drikker, og Freddy har love4 meg at jeg skal slippe drikkepress. Litt press blir det nå allikevel, men alle er innstilt på både og danse og å drikke og derfor så blir det ikke så mye. Og slik fortsetter vi dagen, dansing i timevis i de små gatene i landsbyen, kun avbrutt av drikking.

 

Men det er ufattelig gøy! Og alle er koselige og veldig imøtekommende, slik bare bolivianere kan være. Jeg hilser på Freddys 2 søsken og hans hundre "primos", søskenbarn. Det er ganske forvirrende å prøve å huske hvem som er i slekt med hvem så jeg gir rett og slett opp. Men jeg stor koser meg, og føler meg slettes ikke utenfor selv om jeg knapt ser Freddy som styrer rundt å passer på at alle har det bra.

 

Like før det blir mørkt danser vi foran kirken til ære for San Felipe, her bruker vi det vi har av krefter for å virkelig demonstrere hva vi kan, og på dette tidspunktet henger jeg virkelig med. Etter på merker vi hvor utrolig kaldt det er. Det er stjerneklart og jeg skjelver, og jeg ser på jentene som nesten ikke har klær på seg og tenker at de må være enda kaldere!

 

Heldigvis er det flere som fryser og vi springer hjem til huset til Freddys bestemor og skifter. Varme og gode sitter vi en hel gjeng inne på et bittelite rom og skravler og drikker. Jeg føler meg virkelig som en del av gjengen og blir glad av å høre at det er flere som danser for første gang. Senere på kvelden er det konsert og fyrverkeri på plassen, og det er virkelig en festkveld.

 

Det var egentlig avtalen at jeg skulle dra hjem denne kvelden, for jeg hadde ikke lyst til å love at jeg skulle bli natten over. Men jeg hadde det gøy og var sikker på at jeg kunne føle meg trygg samen med Freddy så jeg valgte å bli til dagen etter og kose meg på festen som var.

 

I totiden på natten hanket moren til Freddy oss inn, sammen med et par av søskenbarna hans. Nå var det tid for å sove. Vi skulle tross alt tidlig opp å danse neste morgen. Hun serverer oss nattmat og sender og så i seng. Vi 4 blir plassert inne i et lite hus med to rom og vi skal sove på halmmadrasser!!! Ganske så eksotisk. Jeg stuper i seng med klærne på for å slippe å våkne av at jeg fryser om natta. Det blir nemlig like kaldt inne som ute fordi de ikke isolerer husene sine! Jeg er trøtt som en strømpe og sovner med en gang. Guttene derimot har tenkt å snike seg ut igjen for å feste videre.

 

Dagen etter får jeg høre at moren har låst døren med hengelås slik at de ikke kom seg ut.

 

Torsdags morgen. Vi står opp klokken 7. Tar på oss støvlene med bjeller og lar resten av drakten bli hjemme for vi går ut i gatene. Der treffer vi på en del andre Caporales og vi danser oss av gårde til huset til den familien som skal servere frokost! Det viste seg at vi hadde bommet, og at det vi kom til var lunsjhuset. Så vi hjalp til med å henge opp girlandere og rigge i stand bor før vi danset oss videre til neste hus. Frokost var det dessverre ikke. Men det var øl. Mat fikk vi ikke før klokken var 1 og vi hadde danset oss tilbake til det første huset. Da var jeg virkelig sulten!

 

I hvert hus vi danset oss innom ble det båret frem drikke og det var et band som spilte i hver gård. Store band i Bolivia som for eksempel Carcas som spilte på ettermiddagen og som landsbyen hadde betalt 70 000 dollar for at de skulle spille. Det var en stor konsert og jeg koste meg veldig, men dessverre var det dessverre ganske mange som hadde fått alt for mye innenbords.

 

Jeg kunne ikke bevege meg alene uten å bli stoppet av fulle mannfolk så jeg var enten med Freddy eller moren hans. Men jeg var ikke eneste jente som ble plaget. En av søskenbarna til Freddy dro med seg konen sin etter seg. Hun protesterte og ville absolutt ikke være med og hele henne lyst av frykt. Da de passerte Freddy og meg klamret hun sei til meg, og tagg Freddy om å snakke mannen hennes til fornuft. Hun var redd. Jeg holdt rundt henne og Freddy gjorde sitt beste, men til slutt kunne vi ikke gjøre mer. Heldigvis hadde søskenbarnet roet seg litt ned og de forlot ikke konserten, men tanken på hva som ville skje senere på kvelden med henne plaget meg.

Rett etter at konserten var slutt brøt det ut en sloss kamp, og det var da jeg gikk fra å si til Freddy: ”Jeg skal hjem snart,” til ”Jeg skal hjem nå.”

 

Det var en helt uforglemmelig opplevelse, og jeg er veldig glad for at jeg forlot festen da jeg gjorde det. For selv om Freddy i etterkant forteller meg om 2 fantastiske dager til, med bål og stjernehimmel om natten, er jeg sikker på at jeg fikk med meg det beste av festivalen. Og jeg er veldig glad for at jeg slapp ubehagelige situasjoner.

 

Men ett er sikkert dette var en ”en gang i livet hendelse” og det beste jeg har opplevd så langt i Bolivia, jeg koste meg virkelig halvt i hjel i tillegg til at det var veldig spennende å få oppleve boliviansk kultur med å stå midt oppi den. 

Firmanavnet sier kanskje noe om lydkaliteten?

Freddy og søsteren.

Hos frisøren.

Min Caporeles drakt. Jeg danset som sagt sammen med guttene.

Freddys mor til venstre. Hun var virkelig et herlig menneske, og som hun passet på meg.

Dansere i morenada antigua. En annen dans en hva jeg danset.

San Felipe blir båret rundt i gatene.

Slik serverer man velkomstdrinker.