Flere byer i Bolivia

Jeg er ute på tur i Boivia for å bli bedre kjendt med landet, og for å se alle de stedene jeg til nå bare har hørt snakk om. Jeg reiser sammen med Tonje og Anita fra casaen og en argentiner som heter Christian. Vi reiser med ukomfortable busser på uasfalterte veier, og vi kan ikke annet enn å stortrives, selv om vi innimellom blir veldig slitne.

23 juni. Chochabamba

Pen by med Jesusstatue, herlig fruksalat og sommervær. Rett og slett herlig etter at nettene har blitt lange og kalde i La Paz. Det er forresten i kvinnefengselet i denne byen at de 3 norske jentene, som ble tatt for å smugle 22 kg kokain, sitter buret inn. Ryktene sier at det bolivianske politiet er på jakt etter en fjerde norsk jente som skal ha vært med på opplegget. Det sies også at jentene ønsker besøk, men vi følte ikke at det var helt ok og oppsøke dem som om de skulle ha vært hovedatraksjonen i en dyrehage, men vi måtte jo selvfølgelig bort å se på fengselet som ikke var spesielt stort.

Det mye omtalte fengselet.

Cochabamba

ved føttene av Jesusstatuen

24 juli. Potosi

Gammel koloniby som en gang var verdens rikeste by, takket været sølvet i Cerro Rico. Det sies at det ville være mulig å bygge en bro mellom Potosi og Spania av alt det sølvet som ble hentet ut av fjellet og fraktet over havet til Spania. Behandlingen som indianerne, som måtte arbeide i minene for dem, fikk er et trist kapittel, det sies at en kan bygge en bro over samme distansen av knoklene til dem som døde i gruvene.

Selv i dag har minearbeiderne det vanskelig De arbeider enten 8 timer daglig 6 dager i uken for 150 – 200 dollar månedlig, uavhengig av hva de finner. Eller så arbeider de på akkord i Coperativene (samvirkelagene) og får betalt for akkurat så mye som de finner. De fleste velger å arbeide på den siste måten, selv om de ikke har noen sykeordninger eller lignede velferdsordninger, i håpet av at de skal finne en stor mengde av bra kvalitet av et mineral som gull, sølv, zink eller tinn.

Arbeidsplassen i gruvene er farlig, hvert år dør en 50 mennesker i dynamitt eksplosjoner eller som følge av at gruveganger raser samen rundt dem. Hvor mange som dør hvert år som følge av støvet og alle de giftige gassene de puster inn er det igjen som vet.

Vi fikk oss en guidet tur ned i gruvene, og det var virkelig klaustrofobisk. I de færreste gangene var det høyt nok under taket til å gå oppreist, og flere plasser måtte vi åle oss på magen. Vi hadde en bra guide som tidligere hadde arbeidet i gruvene, så det var veldig lærerikt å være er inne. Men det var ubehagelig med de trange gangene og alt støvet, og jeg kan ikke forstå hvordan folk holder ut å arbeide er nede. Det må vare bortimot verdens verste jobb.

25-26 juni. Tarija

Helt sør i Bolivia ligger Tarija, en buy omtrent like stor som Stavanger, et annet fellestrekk med min hjemby er at den er den rikeste byen i landet. Her har folkt privat biler og husene er større enn ellers i Bolivia. Byen minner egentlig litt om en sør europeisk by hvor ingen har dårlig tid, og alle smiler.

Tarija er vinfylket i Bolivia og produserer en del for eksport. Her er det utallige vingårder og en flaske av fjordårets vin koster 20 bolivianos ca 15 kroner. Det er langt mellom de virkelige kvalitets vinene, men atmosfæren er der absolutt.

Vi dro ut til en vingård ca 20 min utenfor byen. Gården heter La Casa Vieja, ”det gamle huset”. Bygningene er fra 1600 tallet så gården bar sitt navn med rette. Her fikk vi prøvesmake av fulle glass, og alle fire var lettere beruset på vin og singani før vi hadde brukt en bolivianos der inne. Merkelig foretningsstrategi, jeg tror vi drakk for mer en hva vi kjøpte der inne. Men det var absolutt en morsom opplevelse.

27 juni Santa Cruz.

Bolivias brasilianske by. Med pene jenter, machismo, billøp i gatene og en blomstrende nasjonalisme. Santa Cruz ut av Bolivia! Trenger jeg å si at de har penger i denne byen?

En ting jeg føler for å si er at å være alene i en fremmed by er ikke noe kjekt, en treffer jo selvfølgelig en masse koselige mennesker, men jeg lite ikke å vite at jeg hadde ingen lengre i Boilvia. Jeg var siste person der. Alle de andre casajentene hadde dratt. Og jeg var ganske klar for å dra hjem selv, så fra en telefonkiosk i Santa Cruz og ved hjelp av en hjelpsom dame i et reisebyråd fikk jeg fremskyndet min retur til Norge. Det var egentlig ganske godt å kjenne seg ferdig i Bolivia, og bestemme seg for at nå ville jeg hjem. Det holdt lengselen etter Bolivia i sjakk for en stund. Men nå ett år etter kjenner jeg at jeg gjerne vil tilbake og besøke landet og La Paz igjen, men aller mest vil jeg dra tilbake og treffe menneskene. Selv om de fleste ikke er der lengre. Alle casajentene er i Norge, og jeg ser dem altfor lite, som forventet. Diego studerer i Tyskland, Freddy søker om visum til Tyskland eller Sverige, Lucy og Andrea har flyttet innad i La Paz. Alle andre turister jeg traff er selvfølgelig tilbake til sine respektive hjemland. . . Og jeg kjenner en trang til å snart komme meg ut igjen.

Siste solnedgang i Bolivia

Lago Titicaca sett fra luften.

Rurrenabaque

Dra fra La Paz i mikrofly, hvor gøy er ikke det? Eller det var vel egentlig ikke et mikrofly, det var heller et minipassasjertur. 20 passasjerer er ikke store greiene. Men det som var stort var uuutsikten. En kunne se La Paz, El Alto, Altiplano (høysletten) og vi suste av gårde mellom de mektige Andesfjellene.

Vel fremme ble jeg plukket opp av Lucia, en god venninne av Lucy. Det var veldig kjekt å bli hentet. En føler seg godt passet på. Lucia var ei koselig dame, og selvfølgelig booket jeg min tur inn på pampasen med hennes reiseselskap. Men jeg var litt skeptisk da jeg så på passasjerlisten at jeg hadde valget mellom å reise med barnefamilier eller to japanske jenter (japanske jenter prater sjeldent engelsk eller spansk når de er i Sør-Amerika). Heldigvis for meg så viste det seg at det også var to israelske gutter som skulle ut på pampasen samme dag. Lucia hadde ikke nevnt dem i begynnelsen fordi hun trodde at jeg, som alle andre, hadde noe i mot israelere. Alle sier at de er bråkete, klikkete og at de er ignorerende. Men Lucia forsikret meg om at de var ”muy buena gente” (meget bra folk), så jeg var spent på hvordan reisefølget kom til å bli.

2 israelere, 3 koreanere og meg. Israelerne snakket bra engelsk og var koselige, men koreanerne . . . vi fant aldri helt ut om de bare var uhøflige og ikke ville prate med oss, eller om de pratet svært lite engelsk. Vi fant etter hvert ut at den ene pratet bra engelsk, men han virket også som om han ikke ville snakke med oss. Men jeg fant ut at det beste var bare å la være å bry seg. Selv om det er litt rart og ikke kommunisere med dem du er stuet sammen i en bitteliten båt med i flere dager.

Pampas, sletteland. Store gressletter og elven Yacuma som renner igjennom dem.

(Hm, fransk baker i eksil som forstyrrer meg i min dagbokskriving for å selge meg verdens beste nybakte sjokolade croassonter er slettes ikke verst.)

Pampas turen består for det meste av å sitte i en stor kano med påhengs og bli fraktet rundt om kring på elven for å se på dyr. Og dyr var det mange av. Vi så mange aligatorer og kaimaner, rosa delfiner, flodsvin, brøleaper, verdenskulete fugl: paradisfugelen, tucan, papegøyer, dovendyr, Pippi ape, skilpadder, anakonda og masse forskjellige fuglearter. I tillegg til å se på dyr fisket vi etter piraja, den smaker ganske godt, spilte fotball, og av en eller annen grunn så var jeg eneste jente på banen, og svømte sammen med de rosa delfinene i elven. Det var kort oppsummert en veldig fin tur.

Jeg klarte selvfølgelig også å bli syk. Dumme magen min. Så jeg var rimelig kaputt den ene dagen. Men det var en god opplevelse allikevel, for alle var veldig snille og tok veldig vare på meg. Israelerne, Aviel og Adam tok med mat fra middagen til meg, og de tvang meg til å spise. Guiden vår Jimmy lagte meg en mate, en urtete, laget av en eller annen jungelplante. Den smakte beiskt, men jeg var flink og drakk opp. En av guttene som jobbet på campen kom og holdt meg med selskap, jeg hadde så vidt vekslet noen ord med ham tidligere, så det var veldig koselig. Det var enda et eksempel på hvor annerledes kulturen er. Han holdt meg med selskap til jeg ikke orket å prate mer, og jeg måtte begynne å pønske på hvordan jeg pent kunne be han la meg være i fred. Heldigvis var det noen som ropte på han akkurat da, og jeg fikk endelig sove.

Stuck in Rurre

Vel tilbake fra Pampasen så det ikke ut som om regnet som hadde fulgt o ss på hele turen hadde tenkt å gi seg med det første. I byen ble det sagt at ingen fly ville ta av , eller lande som følge av at gressrullebanen var gjennombløt og myk og derfor ubrukbar. Det var forventet at denne situasjonen ville vare i minst 3 til 4 dager til. Det gikk også rykter om at veiene til La Paz var i verre stand enn vanlig og at bussen som vanligvis tok 22 timer var oppe i 30 timer eller mer. Dessuten var det fare or jordras på grunn av alt regnet. Det vil si at veien når som helst kunne rase sammen. Båten til La Paz, eller rettere sagt halvveis til a Paz tar tre døgn. Så jeg satt mer eller mindre ufrivillig fast i Rurre de neste dagene. Men det plaget ikke meg. Jeg booket om flybilletten min til den 18 juni og dro på tur inn i jungelen sammen med Adam og Avier (israelerne fra pampasen).

Vi hadde meldt oss på en 4 dagers campingtur i jungelen hvor vi om dagen skulle gå fra en leirplass til den andre. Den andre kvelden i jungelen gikk vi på kveldstur for å se om vi kunne oppdage noen dyr. Vi hørte regnet i det fjerne så vi tok med oss regnponchoer. Det ble litt av et uvær. Det lynet og det tordnet, og regnskogen levde virkelig opp til navnet sitt. Hele skogbunnen ble forvandlet til et hav av små bekker og dammer, kun avbrutt av større elver.

Vi vasset i vann til knærne, snuflet i skjulte grener og hull og lo i lyset fra hodelyktene. Skogen var ikke til å kjenne igjen. Det var jo vann overalt!

Men det var en opplevelse å være ute i slikt drittvær, og håpe på at guiden Mario visste hvor vi var, for vi kjente ikke igjen skogen for bare vann. I tillegg til at det var krevende å ta seg frem var ”stien” rett som det var sperret av en elv hvor vi måtte lete etter nedfalne trær som vi kunne klatre over på.

Da vi kom tilbake til leiren var det et ”telt” (oppspent presenning) halvfullt med vann som møtte oss. Det ble en bøt natt, og morgenen etter viste det seg umulig å fortsette til den andre leiren i skogen på grunn av vannmengdene. Så vi gikk tilbake til hovedleiren i nærheten av elven Tuichi hvor vi hadde sovet den første natten, og det fantes hus på stylter og tørre senger.

Det visste seg at skogen var full av israelere på tur. Så vel tilbake til leiren følte jeg meg litt utenfor da alle skravlet på hebraisk. Men litt etter litt ble det bedre, Adam og Aviel ble mine tolker, og de av israelerne som kunne engelsk skiftet etter hvert språk når jeg var i nærheten.

Jeg storkoste meg i det lille Israel som jeg befant meg i midt inne i Amazonas. Her ble alt delt. Noen hadde med seg kokekaffe til min store glede, og måltidene ble lange og fulle av latter og diskusjoner. Og jeg forsto etter hvert godt hvorfor de er så stolte over sin kultur.

Rurrenabaque var en kjempe opplevelse og jeg fikk til og med se et skjeldent dyr, jeg tror det var en ocelot, men navn og slikt forsvinner fort ut av hodet. Det var en ny opplevelse å reise alene , og jeg stortrivdes med å møte så mange hyggelige mennesker. I tillegg så var regnskogen et fint sted å være. Jeg håper at vi klarer å ta vare på den. Den er uerstattelig.

lage ring av en nøtt

leking med jungelmaling

overnattingssted i pampasen

en annen gruppe i tilsvarende båt som oss

hotellets hengekøyeavdeling

Han jobbet som bærer og var full av røverhistorier om kanibaler og overlevelse i jungelen, men var ikke eldre enn 17.

vankelig å ta seg frem

el alto sett fra lufta

Salkantay - fjelltur i Andesfjellene

bildet er tatt foran kirken i Cusco hvor helgner fra store deler av peru var samlet i en festival, og maktdemmonstrasjon av kirken.

Fremdeles i Peru.

23 mai.

På vei til Machu Picchu.

I dag har vi gått opp 1000 høyde meter. Turen startet på ca 3500 moh og for å krysse Salkantaypasset som er 4600 moh var det en heftig stigning. Det var mye å gå i dag. Først brukte vi en 3 timer på stigningen før vi gikk i en 4-5 timer for å komme til leiren. En kan trygt si at jeg er utslitt i benene mine etter å ha godt 2 mil, men det føles bra.

Men det er virkelig en luksustur vi er på! Vi har med 2 kokker, 1 guide og 4 hester med drivere til å bære alt utstyr. I tillegg så har vi en ambulanse hest som går bak oss i tilfelle noen skader seg og trenger å bli fraktet ned. Heldigvis har vi ikke trengt den ennå, så den har fått æren av å bære dagstursekkene våre. Jeg trives med denne formen for fjelltur. Vi slipper å bære sekk, maten kommer av seg selv på bordet, 3 retters både til lunsj og middag, og best av alt: Telt og soveposer står klart i det vi ankommer leiren. Snakk om luksus!

Sånn ellers så har det vært fantastisk å være på tur i dag, Jeg har rett og slett bare kost meg. Eneste skår i gleden er at venstre foten min verker etter all nedstigningen, men jeg håper den er ok i morgen.

passet vi skulle over.

nydelige fjelltopper, jeg tror dette er Salkantay fjellet.

24 mai.

Dag 2

Vi ble vekket halv 5 med te på sengen. En veldig hyggelig måte å vokne på, men fy så trøtt jeg var. Kaldt hadde det også vært den natten, så jeg hadde ikke så veldig lyst til å krype ut av soveposen. Men så lenge en får omelett til frokost skal en ikke klage.

Denne dagen gikk vi 15 km. Det morsomme er at i hele dag har vi gått i den samme dalen, og vi kan ikke se enden på dalen en gang. Snakk om store fjell og lange dype daler her i Peru.

Naturen her er foresten helt fantastisk! Den er virkelig dramatisk. Den kan til tider minne litt om norsk fjellandskap, men alt her er så mye større. Andesfjellene er virkelig høye og majestetiske med isbreer på toppene og tåkeskog ved føttene. Selve tåkeskogen, som øverste del av regnskogen blir kalt, er fantastisk frodig. Kult er det også å gå forbi de små landsbyene her og se hvordan de dyrker kaffe og bananer. Det føles ganske eksotisk å vite at stien vi går på er områdes hovedvei og at alt av tungtransport foregår med hestekaravaner

Det er herlig å bare går i timesvis. Bare la tankene fly. Det blir som en slags meditasjon, og det er utrolig avslappende. Jeg har tenkt en del på alle dere hjemme. Jeg savner dere og synes at det er litt dumt at jeg får sett dere så lite i det året som kommer. Men slik er det nå bare. Dere skal i hvert fall vite at dere betyr mye for meg. Og forresten mormor, kan du lære meg å lage det gode plommesyltetøyet som du alltid pleier å ha med til hytta?

På kvelden dro vi forresten med minibuss til noen varme kilder hvor vi plasket og svømte rundt mens vi nøt den fantastiske utsikten, og da vi kom tilbake til leiren ble vi servert en 3 retters middag. Ikke noe lapskaus på boks her nei. Snakk om luksustur! Jeg kan ikke si annet enn at jeg virkelig nyter det.

Kristin og Sissel fra casaen som jeg var på tur med.

25 mai.

Jeg stortrives på fjelltur! Voknet opp, herlig varm, ikke noe frysing. (En fryser dessverre en del i Andesfjellene). Det regnet denne morgenen. Det regnet kattunger, som en sier i Stavanger, men vestlendingen i meg klatret smilende ut av teltet. Litt regn har vel aldri skadet noen, spesielt ikke når en kan spise frokost under tak.

Vi fikk tur med kabelbane! Det var eneste måten å komme seg over elven. Snakk om morro! Vi ble puttet i en kurv og så bar det over med god fart. Resten av dagen gikk vi i tåkeskogen, og det var behagelig og varmt, og da vi fant en foss like ved en bananplantasje fant jeg like greit ut at jeg kunne ta meg en dusj. Det virket som en morsom ide, og klærne tørket fort nok de, men jeg ble kald på føttene for skoene hadde ikke lyst til å tørke. Ja, ja litt må en betale for å være barnslig.

kabelbanen over elven.

26 mai.

Opp tidlig igjen. Te på sengen, frokost og så opp til veien forå ta bussen til Machu Picchu. Og for en by det var!

Den var full av hus, templer, bygeplasser og selvfølgelig åkerterrasser. Det var veldig interessant å gå rundt å høre på guiden fortelle om hvordan byen fungerte, hvordan den ble oppdaget og hvordan quetchua kulturen lever videre i dag. Quetchua var foresten det folket som blir kalt inkaer. Dette er feil å kalle dem det for inka var bare navnet på lederen og ikke folket. Det var som sagt kjekt med guidet tur, men det som var virkelig gøy var å klatre opp til Wayna Picchu, fjellet som ligger ved siden av inkabyen.

Det var en virkelig bratt stigning. Vi gikk opp i trapper og måtte krype over noen partier. Turen var tung for allerede slitne ankler. Men det å sitte på toppen av fjellet å se tåken var helt fantastisk. En helt ubeskrivelig følelese av fred og å ha fullført noe stort som fylte meg. Jeg var lykkelig der jeg satt og så skyene lette mer og mer fra de jungelkledde fjellene, og jeg så klarere og klarere inkabyen med sin condorsiluett.

fornøyd eventyrer på Wayna Picchu, Machu Picchu i bakgrunnen

et lamabildet ved Machu Piccu

En liten tur til Peru.

De verdensberømte flytende øyene. Det "bor" folk på dem den dag i dag, men vi fikk virkelig følelsen av at det bare var et skuespill for turistene.

Dagen etter El Grand Poder satt Kristin, Sissel og meg oss i en taxi og tok den til grensa til Peru. Letteste og kjappeste måte å komme ut av landet. Noe å tenke på for visse andre norske jenter som ikke kommer ut av Cochabamba. Grensevaktene er koselige også.

For en kaotisk grense forresten. Folk suser fram og tilbake overgrensa på små sykkeltaxier. Cholitaer over alt, og det er fullt mulig å kryss grensa uten å ha vært innom et eneste kontor. Eneste er at du får litt trøbbel når du skal ut av Bolivia/Peru i og med at du ikke har komt inn i landet. Men uansett en del timer senere var vi i Puno, en liten by ved Titicaca innsjøen. 

Ok, hotel, men fy så kaldt det er på høysletta i mai. Det er minusgrader om natta, og det er ikke snakk om at husene har isolasjon. Forstå det den som vil jeg forstår det i hvertfall ikke!

Men uansett, vi var ikke i Puno for å sove godt. Vi var der for å se sivøyene, Takesi og Amantani. Hvor vi overnattet i et privat hus på sistnevnte. Det var virkelig en morsom opplevelse.

Da vi kom til øya ble vi tatt i mot av Eustaquia, en amantani kvinne som kledde seg i tradisjonelle klær og snakket quechua. Heldigvis for oss så snakket hun også noe spansk, så vi kommuniserte nogenlunde, men til min overraskelse snakket hun bare i presens. 

Vi fikk et lite rom for oss selv, og måltidene ble inntatt i kjøkkenet hennes. Det var interresant å høre henne fortelle om livet hennes på øya, og om mannen og de eldste barna hennes som var dratt til Puno og Lima for å studere og jobbe.

Døgnet vi hadde på Amantani var herlig avslappende. Ingen biler på hele øya og alle bar preg av at de hadde tid. Det var virkelig en avkobling fra La Paz som hadde vært overstressende pga forbredelser til el Grand Poder den siste uken. I tillegg så var det morsomt å bli kledd opp som amantani kjerringer med skaut og alt om kvelden for å gå på dans. Turistshow, ja visst, men likevel veldig morsomt.  

Rolige og behagelige Takesi. Vi hadde en fottur på denne øya.

Eustaquia på sitt lille kjøkken. Møbelet nede til høyre er faktisk en vedkomfyr.

To kjerringer på dans. Sissel til venstre og jeg til høyre.

Nydelige farger i solnedgangen på Amantani.

El grand Poder

Dansere i denne typen kostyme som jeg har kalles Chinas de Morenada, vi er frontfigurer som danser foran gruppa og som hovedsakelig bare skal se bra ut. Selve dansen morenada er en av de mest populære her, men er relativ enkel å danse og kalles derfor "el baile de los burachos", de fulles dans. 

- den største folkloriske festivalen i La Paz. Den begynte opprinnelig med feiringen av el señor del grand poder, Jesus Christo, men har i løpet av årenen utviklet til å bli en stor parade av dansere og musikkere. Lille meg snek meg selvfølgelig med. 

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er verdens flinkeste til å danse morenada, men jeg klarte meg i hvertfall. Som Lucy og de andre sa: "Det viktigeste er at du har rytme og at du smiler." Og som paradens høyeste jente i et av de korteste skjørtene, gav resten av jentene jeg danset med meg oppgaven å kommunisere og få liv i publikum. Noe som ikke var spesielt vanskelig, men ufattelig gøy. 

I ti centimeter høye heler danset jeg i gatene sammen med de andre hele dagen. Det var bare kjekt, men bena verket som bare det på slutten.  

Det kjekkeste jeg opplevde denne dagen var bolivanske koner, fruer, jenter som ropte og applauderte meg og syntes det var utrolig festlig med ei gringa som danset boliviansk folkedans. Det gjor så godt at de syntes at det var positivt at jeg deltok og ikke negativt. Det var kjempe gøy. 

Dette er fra forbredelsene til paraden, søndagen før. Jeg satt bare stille og fredelig å så på jeg, men denne herremannen sko absolutt danse med meg. Disse danser forresten også morenada.

Morenada enda en gang, dansende i gatene i La Paz. Denne typen dansere kalles Poleras og  er basen i Morenadaen.

Jeg ble godt lagt merke til kan en si. 

Gutter som danser Caporales. Disse 4 danser som figurer. De danser foran en gruppe på 100 med avanserte dansetrinn og stråler av energi. De andre jentene på Casaen ler litt av meg som synes at gutter som danser Caporales er noe av det kjekkeste bolivia har å vise frem av mannfolk. 

Vi driver vanligvis å spøker med at Lucy når meg til midjen. Denne dagen når jeg går i høye heler er det ikke langt i fra.

Andra, dattera til Lucy, ei herlig jente som er min lillesøstererstatning her i La Paz og for øvrig min morenada lærerer.

Los Angeles

Siden det skulle være folkeavstemming i Santa Cruz om selvstyre og regjeringen hadde forsterket politistyrken med rekruttrering og trening i månedsvis fant Silje og meg ut at det var en god ide å stikke fra landet. Eller, turen til Gringolandia var vel egentlig planlagt lenge før vi husket at 5 mai var den store dagen i Bolivia.

Ingen av oss hadde tenkt over hvor langt det egentlig var til California fra Bolivia og selv om vi bare hadde en mellomlanding, når en ser bort i fra fylling av fuel i Santa Cruz, det er nemlig begrenset hvor tunge flyene kan være når de letter i 4000 meters høyde, så tok reisen 18 timer! Jeg kunne likså greit dratt til Norge som tar 24 til 48 timer avhengig av flyselskap. Turen bort tok mye lengre tid en vi forventet, og det var slik  at vi oppdaget hvor stort USA egentlig er.

I Downey ble vi godt tatt i mot av Sonja. Tvillingsøsteren til min farmor for dem som ikke kjenner henne. Vi fikk til og med sove på hver sitt rom noe som var helt fantastisk når du er vant til å dele hver eneste kvadrat meter.

I Los Angeles var det gøy å være.  Vi var veldig elendige turister, så nesten ingen severdigheter. Men vi shoppet en masse, var på motevisning , vi fikk sett fravoritt homsa til Silje i Homsepatruljen, gått på appelsinslang hos naboen til Sonja, spist amerikansk fastfood og vi fikk besøkt Disneyland.

Spesielt det siste var veldig morsomt. Parken var virkelig gjennom ført og passet oss helt perfekt. Den var full av karuseller og sukkerspinn, men det som var stiligst var alle Disney miljøene de hadde bygget opp som så ut som om de var tatt rett ut i fra hvilken som helst tegnefilm.

Vi fikk også testet ut kollektivsystemet til LA. Dette var noe vi var veldig spent på, vi hadde nemlig hørt veldig mye negativt fra før av, men vi tenkte at amerikanere er jo så avhengig av bilene sine at de fordømmer det sikkert bare før de har testet det ut.

På den positive siden kan det sies at det er utrolig interessant å sniklytt på alle dine medpassasjerer. En får som turist et tydelig bilde av amerikansk kultur.  I tillegg så går det som er av undergrundstog ofte. 

Det som er negativt med systemet er at det tar tid, lang tid. I brukte 3 timer på en strekning som vanligvis tar en halv time med bil. I tillegg så følte vi oss utrygge om kveldene, selv om vi etter hvert ble fortalt av felles medpassasjerer at undergrunden er det tryggeste stedet å oppholde seg om nettene i LA fordi det er mye politi, kledd sivilt,  som er der for å passe på.

Det som er typisk for kollektivsystemet er at det for det meste bare blir brukt av svarte og latinske.  Rike hvite har egen bil. Det får en til å tenke. Hvorfor er det slik at de svarte fremdeles er en underklasse i dagens USA? Det er forståelig at de Sør-Amerikanske tilhører arbeider klassen. De har tross alt ikke vært i der i så mange generasjoner. Men hvorfor i all verden kaller de alle mexicanere? Det nytter ikke om de aldri så mye er fra Columbia, Bolivia eller  Puerto Rico, de blir likevel omtalt som mexicanere. Litt rart syns nå jeg.

Selv om vi ikke likte kollektivsystemet i LA så storkoste vi oss hele uka vi var der. Det var virkelig deilig med et besøk i den vestlige verden. I tillegg skal Sonja ha en stor takk for å tatt i mot oss på en så gjestfri måte. I tillegg så vil jeg bare si at Sonja er et helt fantastisk menneske som har et bemerkelsesverdig godt humør.  

På biltur i Klara Kus bil.

lei av å bruke kolektivtrafikk.

Noe  sightsing fikk vi da med oss mellom all shoppinga.

På appelsingslang hos naboen til Sonja.

Tirsdag etter bryllupet ringer mobilen min. Det er Freddy som vil invitere meg med på en festival. Jeg sliter litt med å forstå helt hvor og når dette skal foregå, så vi blir enige om å møtes senere på dagen.

Over en kopp en kopp kaffe forklarer han meg om landsbyen han kommer fra, Cañaviri, og hvordan de denne uken skal feire sin helgen San Felipe slik de gjør hvert halv år. Han sier at festen skal vare i 4 dager og at jeg er velkommen til å være så lenge jeg vil. Jeg er imidlertid litt skeptisk, forstår ikke helt hva jeg har der å gjøre og føler heller ikke at jeg kjenner Freddy så spesielt godt og er litt redd for å føle meg malplassert om jeg drar. Men samtidig så virker det som en utrolig mulighet til å få se en typisk landsby og ha det moro. Så vi blir enige om at jeg skal komme på torsdagen. Freddy er litt misfornøyd med at jeg går glipp av den store paraden onsdag, men det får så være.

Da Freddy følger meg til bussen, sier han litt tilfeldig: "Men bli med å dans i paraden i morgen." Da har jeg ikke noe valg lengre. Er det noe jeg har hatt lyst til her i Bolivia så er det å lære å danse folkedans for å få delta i en parade. Men jeg lurer selvfølgelig på hvordan jeg skal få øvd og lånt kostyme. "Bli med hjem til meg", sier Freddy kjapt, jeg kan lære deg å danse og hele familien driver å arbeider på kostymene i stua, og du låner bare ett av oss sier han. Og jeg blir med.

I to timer står jeg midt i ei lita stue, som er full av folk som prøver kostymer, å prøver å lære å danse Caporales slik guttene gjør det, med lite hell i begynnelsen. Men tilslutter Freddy fornøyd med meg, da har jeg lært grunnstegene og de 4 forskjellige turene som guttene danser med, og jeg vet at jeg dagen etter skal danse sammen med 50 andre og at det er viktig at jeg klarer å danse likt.

 

Klokken 12 dagen etter står jeg reise klar på bussterminalen på el Alto, Freddy kommer selvfølgelig ikke før klokken er 1 men det må en bare regne med når han og familien har ansvaret for å organisere kostymer og mat til 90 Caporaleser. Men vi kommer oss jo av gårde.

 

I Cañaviri blir det skifting til kostymer, og siste klargjøring av dem. Det som er morsomt er at det viser seg at det kun er meg som greier å finne ut hvordan vi skal surre et hvitt og ett rødt bånd i rett mønster rundt pisken som vi danser med i hånda. Så jeg blir ansvarlig for å fikse det. Men etter litt om enn alt for sent er vi ferdige og løper til der hvor paraden skal starte. Det møter vi sammen med alle de andre Caporalesene og jeg oppdager til min overraskelse at Freddy er en av de 4 lederne for dansegruppa, kalt "guia" betyr guide.

 

Vi danser på rekker 4 og 4 og jeg blir heldigvis plassert i 2 rekke rett bak Freddy slik at jeg har noen å snik se på. Vi danser for vel en time, før vi stopper og det kommer frem en mengde øl kasser og vi får en litersflaske hver. Det fine med flasker er at de er mørke og at ingen ser hvor lite du drikker, og Freddy har love4 meg at jeg skal slippe drikkepress. Litt press blir det nå allikevel, men alle er innstilt på både og danse og å drikke og derfor så blir det ikke så mye. Og slik fortsetter vi dagen, dansing i timevis i de små gatene i landsbyen, kun avbrutt av drikking.

 

Men det er ufattelig gøy! Og alle er koselige og veldig imøtekommende, slik bare bolivianere kan være. Jeg hilser på Freddys 2 søsken og hans hundre "primos", søskenbarn. Det er ganske forvirrende å prøve å huske hvem som er i slekt med hvem så jeg gir rett og slett opp. Men jeg stor koser meg, og føler meg slettes ikke utenfor selv om jeg knapt ser Freddy som styrer rundt å passer på at alle har det bra.

 

Like før det blir mørkt danser vi foran kirken til ære for San Felipe, her bruker vi det vi har av krefter for å virkelig demonstrere hva vi kan, og på dette tidspunktet henger jeg virkelig med. Etter på merker vi hvor utrolig kaldt det er. Det er stjerneklart og jeg skjelver, og jeg ser på jentene som nesten ikke har klær på seg og tenker at de må være enda kaldere!

 

Heldigvis er det flere som fryser og vi springer hjem til huset til Freddys bestemor og skifter. Varme og gode sitter vi en hel gjeng inne på et bittelite rom og skravler og drikker. Jeg føler meg virkelig som en del av gjengen og blir glad av å høre at det er flere som danser for første gang. Senere på kvelden er det konsert og fyrverkeri på plassen, og det er virkelig en festkveld.

 

Det var egentlig avtalen at jeg skulle dra hjem denne kvelden, for jeg hadde ikke lyst til å love at jeg skulle bli natten over. Men jeg hadde det gøy og var sikker på at jeg kunne føle meg trygg samen med Freddy så jeg valgte å bli til dagen etter og kose meg på festen som var.

 

I totiden på natten hanket moren til Freddy oss inn, sammen med et par av søskenbarna hans. Nå var det tid for å sove. Vi skulle tross alt tidlig opp å danse neste morgen. Hun serverer oss nattmat og sender og så i seng. Vi 4 blir plassert inne i et lite hus med to rom og vi skal sove på halmmadrasser!!! Ganske så eksotisk. Jeg stuper i seng med klærne på for å slippe å våkne av at jeg fryser om natta. Det blir nemlig like kaldt inne som ute fordi de ikke isolerer husene sine! Jeg er trøtt som en strømpe og sovner med en gang. Guttene derimot har tenkt å snike seg ut igjen for å feste videre.

 

Dagen etter får jeg høre at moren har låst døren med hengelås slik at de ikke kom seg ut.

 

Torsdags morgen. Vi står opp klokken 7. Tar på oss støvlene med bjeller og lar resten av drakten bli hjemme for vi går ut i gatene. Der treffer vi på en del andre Caporales og vi danser oss av gårde til huset til den familien som skal servere frokost! Det viste seg at vi hadde bommet, og at det vi kom til var lunsjhuset. Så vi hjalp til med å henge opp girlandere og rigge i stand bor før vi danset oss videre til neste hus. Frokost var det dessverre ikke. Men det var øl. Mat fikk vi ikke før klokken var 1 og vi hadde danset oss tilbake til det første huset. Da var jeg virkelig sulten!

 

I hvert hus vi danset oss innom ble det båret frem drikke og det var et band som spilte i hver gård. Store band i Bolivia som for eksempel Carcas som spilte på ettermiddagen og som landsbyen hadde betalt 70 000 dollar for at de skulle spille. Det var en stor konsert og jeg koste meg veldig, men dessverre var det dessverre ganske mange som hadde fått alt for mye innenbords.

 

Jeg kunne ikke bevege meg alene uten å bli stoppet av fulle mannfolk så jeg var enten med Freddy eller moren hans. Men jeg var ikke eneste jente som ble plaget. En av søskenbarna til Freddy dro med seg konen sin etter seg. Hun protesterte og ville absolutt ikke være med og hele henne lyst av frykt. Da de passerte Freddy og meg klamret hun sei til meg, og tagg Freddy om å snakke mannen hennes til fornuft. Hun var redd. Jeg holdt rundt henne og Freddy gjorde sitt beste, men til slutt kunne vi ikke gjøre mer. Heldigvis hadde søskenbarnet roet seg litt ned og de forlot ikke konserten, men tanken på hva som ville skje senere på kvelden med henne plaget meg.

Rett etter at konserten var slutt brøt det ut en sloss kamp, og det var da jeg gikk fra å si til Freddy: ”Jeg skal hjem snart,” til ”Jeg skal hjem nå.”

 

Det var en helt uforglemmelig opplevelse, og jeg er veldig glad for at jeg forlot festen da jeg gjorde det. For selv om Freddy i etterkant forteller meg om 2 fantastiske dager til, med bål og stjernehimmel om natten, er jeg sikker på at jeg fikk med meg det beste av festivalen. Og jeg er veldig glad for at jeg slapp ubehagelige situasjoner.

 

Men ett er sikkert dette var en ”en gang i livet hendelse” og det beste jeg har opplevd så langt i Bolivia, jeg koste meg virkelig halvt i hjel i tillegg til at det var veldig spennende å få oppleve boliviansk kultur med å stå midt oppi den. 

Firmanavnet sier kanskje noe om lydkaliteten?

Freddy og søsteren.

Hos frisøren.

Min Caporeles drakt. Jeg danset som sagt sammen med guttene.

Freddys mor til venstre. Hun var virkelig et herlig menneske, og som hun passet på meg.

Dansere i morenada antigua. En annen dans en hva jeg danset.

San Felipe blir båret rundt i gatene.

Slik serverer man velkomstdrinker.