23 juni. Chochabamba
Pen by med Jesusstatue, herlig fruksalat og sommervær. Rett og slett herlig etter at nettene har blitt lange og kalde i La Paz. Det er forresten i kvinnefengselet i denne byen at de 3 norske jentene, som ble tatt for å smugle 22 kg kokain, sitter buret inn. Ryktene sier at det bolivianske politiet er på jakt etter en fjerde norsk jente som skal ha vært med på opplegget. Det sies også at jentene ønsker besøk, men vi følte ikke at det var helt ok og oppsøke dem som om de skulle ha vært hovedatraksjonen i en dyrehage, men vi måtte jo selvfølgelig bort å se på fengselet som ikke var spesielt stort.
24 juli. Potosi
Gammel koloniby som en gang var verdens rikeste by, takket været sølvet i Cerro Rico. Det sies at det ville være mulig å bygge en bro mellom Potosi og Spania av alt det sølvet som ble hentet ut av fjellet og fraktet over havet til Spania. Behandlingen som indianerne, som måtte arbeide i minene for dem, fikk er et trist kapittel, det sies at en kan bygge en bro over samme distansen av knoklene til dem som døde i gruvene.
Selv i dag har minearbeiderne det vanskelig De arbeider enten 8 timer daglig 6 dager i uken for 150 – 200 dollar månedlig, uavhengig av hva de finner. Eller så arbeider de på akkord i Coperativene (samvirkelagene) og får betalt for akkurat så mye som de finner. De fleste velger å arbeide på den siste måten, selv om de ikke har noen sykeordninger eller lignede velferdsordninger, i håpet av at de skal finne en stor mengde av bra kvalitet av et mineral som gull, sølv, zink eller tinn.
Arbeidsplassen i gruvene er farlig, hvert år dør en 50 mennesker i dynamitt eksplosjoner eller som følge av at gruveganger raser samen rundt dem. Hvor mange som dør hvert år som følge av støvet og alle de giftige gassene de puster inn er det igjen som vet.
Vi fikk oss en guidet tur ned i gruvene, og det var virkelig klaustrofobisk. I de færreste gangene var det høyt nok under taket til å gå oppreist, og flere plasser måtte vi åle oss på magen. Vi hadde en bra guide som tidligere hadde arbeidet i gruvene, så det var veldig lærerikt å være er inne. Men det var ubehagelig med de trange gangene og alt støvet, og jeg kan ikke forstå hvordan folk holder ut å arbeide er nede. Det må vare bortimot verdens verste jobb.
25-26 juni. Tarija
Helt sør i Bolivia ligger Tarija, en buy omtrent like stor som Stavanger, et annet fellestrekk med min hjemby er at den er den rikeste byen i landet. Her har folkt privat biler og husene er større enn ellers i Bolivia. Byen minner egentlig litt om en sør europeisk by hvor ingen har dårlig tid, og alle smiler.
Tarija er vinfylket i Bolivia og produserer en del for eksport. Her er det utallige vingårder og en flaske av fjordårets vin koster 20 bolivianos ca 15 kroner. Det er langt mellom de virkelige kvalitets vinene, men atmosfæren er der absolutt.
Vi dro ut til en vingård ca 20 min utenfor byen. Gården heter La Casa Vieja, ”det gamle huset”. Bygningene er fra 1600 tallet så gården bar sitt navn med rette. Her fikk vi prøvesmake av fulle glass, og alle fire var lettere beruset på vin og singani før vi hadde brukt en bolivianos der inne. Merkelig foretningsstrategi, jeg tror vi drakk for mer en hva vi kjøpte der inne. Men det var absolutt en morsom opplevelse.
27 juni Santa Cruz.
Bolivias brasilianske by. Med pene jenter, machismo, billøp i gatene og en blomstrende nasjonalisme. Santa Cruz ut av Bolivia! Trenger jeg å si at de har penger i denne byen?
En ting jeg føler for å si er at å være alene i en fremmed by er ikke noe kjekt, en treffer jo selvfølgelig en masse koselige mennesker, men jeg lite ikke å vite at jeg hadde ingen lengre i Boilvia. Jeg var siste person der. Alle de andre casajentene hadde dratt. Og jeg var ganske klar for å dra hjem selv, så fra en telefonkiosk i Santa Cruz og ved hjelp av en hjelpsom dame i et reisebyråd fikk jeg fremskyndet min retur til Norge. Det var egentlig ganske godt å kjenne seg ferdig i Bolivia, og bestemme seg for at nå ville jeg hjem. Det holdt lengselen etter Bolivia i sjakk for en stund. Men nå ett år etter kjenner jeg at jeg gjerne vil tilbake og besøke landet og La Paz igjen, men aller mest vil jeg dra tilbake og treffe menneskene. Selv om de fleste ikke er der lengre. Alle casajentene er i Norge, og jeg ser dem altfor lite, som forventet. Diego studerer i Tyskland, Freddy søker om visum til Tyskland eller Sverige, Lucy og Andrea har flyttet innad i La Paz. Alle andre turister jeg traff er selvfølgelig tilbake til sine respektive hjemland. . . Og jeg kjenner en trang til å snart komme meg ut igjen.
Siste solnedgang i Bolivia
Lago Titicaca sett fra luften.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar