Dra fra La Paz i mikrofly, hvor gøy er ikke det? Eller det var vel egentlig ikke et mikrofly, det var heller et minipassasjertur. 20 passasjerer er ikke store greiene. Men det som var stort var uuutsikten. En kunne se La Paz, El Alto, Altiplano (høysletten) og vi suste av gårde mellom de mektige Andesfjellene.
Vel fremme ble jeg plukket opp av Lucia, en god venninne av Lucy. Det var veldig kjekt å bli hentet. En føler seg godt passet på. Lucia var ei koselig dame, og selvfølgelig booket jeg min tur inn på pampasen med hennes reiseselskap. Men jeg var litt skeptisk da jeg så på passasjerlisten at jeg hadde valget mellom å reise med barnefamilier eller to japanske jenter (japanske jenter prater sjeldent engelsk eller spansk når de er i Sør-Amerika). Heldigvis for meg så viste det seg at det også var to israelske gutter som skulle ut på pampasen samme dag. Lucia hadde ikke nevnt dem i begynnelsen fordi hun trodde at jeg, som alle andre, hadde noe i mot israelere. Alle sier at de er bråkete, klikkete og at de er ignorerende. Men Lucia forsikret meg om at de var ”muy buena gente” (meget bra folk), så jeg var spent på hvordan reisefølget kom til å bli.
2 israelere, 3 koreanere og meg. Israelerne snakket bra engelsk og var koselige, men koreanerne . . . vi fant aldri helt ut om de bare var uhøflige og ikke ville prate med oss, eller om de pratet svært lite engelsk. Vi fant etter hvert ut at den ene pratet bra engelsk, men han virket også som om han ikke ville snakke med oss. Men jeg fant ut at det beste var bare å la være å bry seg. Selv om det er litt rart og ikke kommunisere med dem du er stuet sammen i en bitteliten båt med i flere dager.
Pampas, sletteland. Store gressletter og elven Yacuma som renner igjennom dem.
(Hm, fransk baker i eksil som forstyrrer meg i min dagbokskriving for å selge meg verdens beste nybakte sjokolade croassonter er slettes ikke verst.)
Pampas turen består for det meste av å sitte i en stor kano med påhengs og bli fraktet rundt om kring på elven for å se på dyr. Og dyr var det mange av. Vi så mange aligatorer og kaimaner, rosa delfiner, flodsvin, brøleaper, verdenskulete fugl: paradisfugelen, tucan, papegøyer, dovendyr, Pippi ape, skilpadder, anakonda og masse forskjellige fuglearter. I tillegg til å se på dyr fisket vi etter piraja, den smaker ganske godt, spilte fotball, og av en eller annen grunn så var jeg eneste jente på banen, og svømte sammen med de rosa delfinene i elven. Det var kort oppsummert en veldig fin tur.
Jeg klarte selvfølgelig også å bli syk. Dumme magen min. Så jeg var rimelig kaputt den ene dagen. Men det var en god opplevelse allikevel, for alle var veldig snille og tok veldig vare på meg. Israelerne, Aviel og Adam tok med mat fra middagen til meg, og de tvang meg til å spise. Guiden vår Jimmy lagte meg en mate, en urtete, laget av en eller annen jungelplante. Den smakte beiskt, men jeg var flink og drakk opp. En av guttene som jobbet på campen kom og holdt meg med selskap, jeg hadde så vidt vekslet noen ord med ham tidligere, så det var veldig koselig. Det var enda et eksempel på hvor annerledes kulturen er. Han holdt meg med selskap til jeg ikke orket å prate mer, og jeg måtte begynne å pønske på hvordan jeg pent kunne be han la meg være i fred. Heldigvis var det noen som ropte på han akkurat da, og jeg fikk endelig sove.
Stuck in Rurre
Vel tilbake fra Pampasen så det ikke ut som om regnet som hadde fulgt o ss på hele turen hadde tenkt å gi seg med det første. I byen ble det sagt at ingen fly ville ta av , eller lande som følge av at gressrullebanen var gjennombløt og myk og derfor ubrukbar. Det var forventet at denne situasjonen ville vare i minst 3 til 4 dager til. Det gikk også rykter om at veiene til La Paz var i verre stand enn vanlig og at bussen som vanligvis tok 22 timer var oppe i 30 timer eller mer. Dessuten var det fare or jordras på grunn av alt regnet. Det vil si at veien når som helst kunne rase sammen. Båten til La Paz, eller rettere sagt halvveis til a Paz tar tre døgn. Så jeg satt mer eller mindre ufrivillig fast i Rurre de neste dagene. Men det plaget ikke meg. Jeg booket om flybilletten min til den 18 juni og dro på tur inn i jungelen sammen med Adam og Avier (israelerne fra pampasen).
Vi hadde meldt oss på en 4 dagers campingtur i jungelen hvor vi om dagen skulle gå fra en leirplass til den andre. Den andre kvelden i jungelen gikk vi på kveldstur for å se om vi kunne oppdage noen dyr. Vi hørte regnet i det fjerne så vi tok med oss regnponchoer. Det ble litt av et uvær. Det lynet og det tordnet, og regnskogen levde virkelig opp til navnet sitt. Hele skogbunnen ble forvandlet til et hav av små bekker og dammer, kun avbrutt av større elver.
Vi vasset i vann til knærne, snuflet i skjulte grener og hull og lo i lyset fra hodelyktene. Skogen var ikke til å kjenne igjen. Det var jo vann overalt!
Men det var en opplevelse å være ute i slikt drittvær, og håpe på at guiden Mario visste hvor vi var, for vi kjente ikke igjen skogen for bare vann. I tillegg til at det var krevende å ta seg frem var ”stien” rett som det var sperret av en elv hvor vi måtte lete etter nedfalne trær som vi kunne klatre over på.
Da vi kom tilbake til leiren var det et ”telt” (oppspent presenning) halvfullt med vann som møtte oss. Det ble en bøt natt, og morgenen etter viste det seg umulig å fortsette til den andre leiren i skogen på grunn av vannmengdene. Så vi gikk tilbake til hovedleiren i nærheten av elven Tuichi hvor vi hadde sovet den første natten, og det fantes hus på stylter og tørre senger.
Det visste seg at skogen var full av israelere på tur. Så vel tilbake til leiren følte jeg meg litt utenfor da alle skravlet på hebraisk. Men litt etter litt ble det bedre, Adam og Aviel ble mine tolker, og de av israelerne som kunne engelsk skiftet etter hvert språk når jeg var i nærheten.
Jeg storkoste meg i det lille Israel som jeg befant meg i midt inne i Amazonas. Her ble alt delt. Noen hadde med seg kokekaffe til min store glede, og måltidene ble lange og fulle av latter og diskusjoner. Og jeg forsto etter hvert godt hvorfor de er så stolte over sin kultur.
Rurrenabaque var en kjempe opplevelse og jeg fikk til og med se et skjeldent dyr, jeg tror det var en ocelot, men navn og slikt forsvinner fort ut av hodet. Det var en ny opplevelse å reise alene , og jeg stortrivdes med å møte så mange hyggelige mennesker. I tillegg så var regnskogen et fint sted å være. Jeg håper at vi klarer å ta vare på den. Den er uerstattelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar