Salkantay - fjelltur i Andesfjellene

bildet er tatt foran kirken i Cusco hvor helgner fra store deler av peru var samlet i en festival, og maktdemmonstrasjon av kirken.

Fremdeles i Peru.

23 mai.

På vei til Machu Picchu.

I dag har vi gått opp 1000 høyde meter. Turen startet på ca 3500 moh og for å krysse Salkantaypasset som er 4600 moh var det en heftig stigning. Det var mye å gå i dag. Først brukte vi en 3 timer på stigningen før vi gikk i en 4-5 timer for å komme til leiren. En kan trygt si at jeg er utslitt i benene mine etter å ha godt 2 mil, men det føles bra.

Men det er virkelig en luksustur vi er på! Vi har med 2 kokker, 1 guide og 4 hester med drivere til å bære alt utstyr. I tillegg så har vi en ambulanse hest som går bak oss i tilfelle noen skader seg og trenger å bli fraktet ned. Heldigvis har vi ikke trengt den ennå, så den har fått æren av å bære dagstursekkene våre. Jeg trives med denne formen for fjelltur. Vi slipper å bære sekk, maten kommer av seg selv på bordet, 3 retters både til lunsj og middag, og best av alt: Telt og soveposer står klart i det vi ankommer leiren. Snakk om luksus!

Sånn ellers så har det vært fantastisk å være på tur i dag, Jeg har rett og slett bare kost meg. Eneste skår i gleden er at venstre foten min verker etter all nedstigningen, men jeg håper den er ok i morgen.

passet vi skulle over.

nydelige fjelltopper, jeg tror dette er Salkantay fjellet.

24 mai.

Dag 2

Vi ble vekket halv 5 med te på sengen. En veldig hyggelig måte å vokne på, men fy så trøtt jeg var. Kaldt hadde det også vært den natten, så jeg hadde ikke så veldig lyst til å krype ut av soveposen. Men så lenge en får omelett til frokost skal en ikke klage.

Denne dagen gikk vi 15 km. Det morsomme er at i hele dag har vi gått i den samme dalen, og vi kan ikke se enden på dalen en gang. Snakk om store fjell og lange dype daler her i Peru.

Naturen her er foresten helt fantastisk! Den er virkelig dramatisk. Den kan til tider minne litt om norsk fjellandskap, men alt her er så mye større. Andesfjellene er virkelig høye og majestetiske med isbreer på toppene og tåkeskog ved føttene. Selve tåkeskogen, som øverste del av regnskogen blir kalt, er fantastisk frodig. Kult er det også å gå forbi de små landsbyene her og se hvordan de dyrker kaffe og bananer. Det føles ganske eksotisk å vite at stien vi går på er områdes hovedvei og at alt av tungtransport foregår med hestekaravaner

Det er herlig å bare går i timesvis. Bare la tankene fly. Det blir som en slags meditasjon, og det er utrolig avslappende. Jeg har tenkt en del på alle dere hjemme. Jeg savner dere og synes at det er litt dumt at jeg får sett dere så lite i det året som kommer. Men slik er det nå bare. Dere skal i hvert fall vite at dere betyr mye for meg. Og forresten mormor, kan du lære meg å lage det gode plommesyltetøyet som du alltid pleier å ha med til hytta?

På kvelden dro vi forresten med minibuss til noen varme kilder hvor vi plasket og svømte rundt mens vi nøt den fantastiske utsikten, og da vi kom tilbake til leiren ble vi servert en 3 retters middag. Ikke noe lapskaus på boks her nei. Snakk om luksustur! Jeg kan ikke si annet enn at jeg virkelig nyter det.

Kristin og Sissel fra casaen som jeg var på tur med.

25 mai.

Jeg stortrives på fjelltur! Voknet opp, herlig varm, ikke noe frysing. (En fryser dessverre en del i Andesfjellene). Det regnet denne morgenen. Det regnet kattunger, som en sier i Stavanger, men vestlendingen i meg klatret smilende ut av teltet. Litt regn har vel aldri skadet noen, spesielt ikke når en kan spise frokost under tak.

Vi fikk tur med kabelbane! Det var eneste måten å komme seg over elven. Snakk om morro! Vi ble puttet i en kurv og så bar det over med god fart. Resten av dagen gikk vi i tåkeskogen, og det var behagelig og varmt, og da vi fant en foss like ved en bananplantasje fant jeg like greit ut at jeg kunne ta meg en dusj. Det virket som en morsom ide, og klærne tørket fort nok de, men jeg ble kald på føttene for skoene hadde ikke lyst til å tørke. Ja, ja litt må en betale for å være barnslig.

kabelbanen over elven.

26 mai.

Opp tidlig igjen. Te på sengen, frokost og så opp til veien forå ta bussen til Machu Picchu. Og for en by det var!

Den var full av hus, templer, bygeplasser og selvfølgelig åkerterrasser. Det var veldig interessant å gå rundt å høre på guiden fortelle om hvordan byen fungerte, hvordan den ble oppdaget og hvordan quetchua kulturen lever videre i dag. Quetchua var foresten det folket som blir kalt inkaer. Dette er feil å kalle dem det for inka var bare navnet på lederen og ikke folket. Det var som sagt kjekt med guidet tur, men det som var virkelig gøy var å klatre opp til Wayna Picchu, fjellet som ligger ved siden av inkabyen.

Det var en virkelig bratt stigning. Vi gikk opp i trapper og måtte krype over noen partier. Turen var tung for allerede slitne ankler. Men det å sitte på toppen av fjellet å se tåken var helt fantastisk. En helt ubeskrivelig følelese av fred og å ha fullført noe stort som fylte meg. Jeg var lykkelig der jeg satt og så skyene lette mer og mer fra de jungelkledde fjellene, og jeg så klarere og klarere inkabyen med sin condorsiluett.

fornøyd eventyrer på Wayna Picchu, Machu Picchu i bakgrunnen

et lamabildet ved Machu Piccu