Firhjuling, femtenårsdag og fotball.

Jeg har hatt en kjekk helg. Det startet med en heftig tur på firhjuling nedover dalen sammen med jentene fra Saron på Bryne. Vi tutlet oss ned om morgenen på lørdag og fikk utdelt hjelm og hansker og hver sin firhjuling. Fordi vi var jenter fikk vi og hver sin guide bakpå. Jeg var svært misfornøyd med min. Det er greit nok at jeg ikke er verdens flinkeste til å kjøre og at det tok et par minutter før jeg skjønte hvordan giren fungerte. Men det finnes da grenser for hvor nervøs det går an å bli. Jeg kjørte nemlig tregest av alle. Noe fordi jeg er forsiktig av meg, men også fordi det kom heftige protester bakfra hver gang jeg trykket inn gassen.

En annen ting som irriterte meg med denne guiden var at han ikke var i stand til å si enkle komandoer som: ”brems”, ”sving” eller ”gass”. Han måtte selvsagt si: ”Det kommer snart en hump i veien” eller ”Om en liten stund så skal vi svinge til venstre” tett etter fulgt av: Hvorfor svingte du ikke til venstre?! Problemet her ble selvsagt at en ikke hører så veldig mye med en stor motorsykkelhjelm på hodet og da blir det spesielt vanskelig å forstå hva han sa i en rasende fart på spansk.

Men til tross for guiden så hadde jeg en fantastisk tur. Eneste skår i gleden var at jeg glemte å ta med bateriet til kameraet mitt og derfor har jeg ingen kule bilder. Det eneste jeg har er av hvor skitten jeg ble på turen av alt støvet.


Lørdagskveld gjorde Tonje, Anita, Thor Håkon og meg oss klare til å dra opp på El Alto. Vi dro opp i det mørket la seg, og det er da at El Alto forandres fra den fredelige byen den er på dagtid, til en litt mere farlig en. Men vi tok taxi til et fest lokal hvor en av Tonjes elever skulle feire sin 15 års dag.

Dette er en begivenhet som kan måle seg med konfirmasjonen hjemme. Stort selskap, mange inviterte og stort lokale. Lokalet var flott pyntet i rosa og hvitt da vi kom og jeg fikk litt assosiasjoner til et amerikansk kremkakebryllup. Dette ble ytterligere forsterket av en stor brullupskake, de små søte jentene som virvlet rundt i hvite brudepikekjoler med store skjørt, og 15 åringene som markerte sin overgang til de voksnes rekker med å gå i fotsie hvite kjoler.

Overvekten av gjestene var 15 åringer, men hele Anabels, som hovedpersonen het, slekt var også tilstede, så mens jenter og gutter danset salsa og reggeton i par så satt bestemødre og tanter å så på. Det imponerte meg at de danset i par med de voksne tilstede. Det hadde aldri jeg turd da jeg var 15. I tillegg så var det gøy å se hvor flinke de var til å danse.

Vi ble som kjedelige nordmenn sittende i en krok og se på. Men det var artig nok det. Det eneste som slo meg som sært var at de voksne som satt rundt oss satt i taushet. Ingen pratet noe særlig med hverandre slik en forventer i en familiesammenkomst. På meg virket det som om de var slitne, og det kan godt stemme for de voksne på El Alto må arbeide bortimot 12 timer til dagen for å holde liv i familien sin.


Søndag var en virkelig slakk dag. Etter å ha vært ute på byen to kvelder på rad hadde jeg behov for å sove en del, så jeg sov til klokken var halv to, sto opp, kledde på meg og dro for å se fotballkamp, Bolivar mot Oriente de Santa Cruz. Det påstås at det er de to beste lagene i Bolivia og kampen endte 1-1 så vi fikk ikke noen avklaring på hvem som er best.

Vi så fotballkampen sammen med ungene jeg trener oppe på El Alto. Det var en av de andre trenerne, Francesco, som hadde ordnet med gratis inngang. Kampen var ok å se på, men det var enda gøyere å se hvor kjekt ungene hadde det. Alle vi holdt forresten med Bolivar, som er et av de tre lagene til La Paz.

Dagen etter var det morsom å plukke opp avisen å se bilde av oss selv der. Det var visst blitt lagt merke til at det var 4 blancos som var å så på kampen. Jeg synes det er helt ekstremt hvor mye oppmerksomhet vi får bare på grunn av hudfargen. Men ofte så er det til vår fordel, som tirsdag, da Silje og meg vandret inn på hovedkontoret til Bolivar for å høre om det fantes noe damelag som Silje kunne hospitere på.

Vi ble godt tatt i mot, hilste på spiller nr 22, og presidenten, som hadde sluppet oss inn på kampen søndag, kjendte oss igjen. Han var hjelpsom til det ytterste, noe som ikke er så langt ettersom det ikke finnes noe damelag i fotball i La Paz, men han lovet at han skulle ringe dersom han hørte om noe. I tillegg ble vi lovt gratisbilletter til Bolivars kamper fremover. Slik er det når det er to blonde jenter på tur.