Trening i 4000 moh

Hver tirsdag og torsdag, mer eller mindre trener jeg volleyball på en av de videregående skolene her i byen. Eller rettere sagt så er det både videregående og ungdomsskole. Uansett så er dette en helt spesiel opplevelse, for jeg får et innblikk i kulturen som jeg ikke hadde fått andre plasser. Vi lever nemlig litt mer isolert enn jeg kunne tenke meg. Derfor er jeg veldig glad for at jeg har fått denne sjangsen.

Men det å trene med jenter som er 2-3 år yngre enn meg er en utfordring. Det er greit nok at nettet er lavere enn normalt og at smaching og blokking blir mye enklere, men jentene ligger på et lavere volleyball nivå en meg, og det er litt kipt. En annen ting som er vanskelig med treningene er at treneren alltid kommer forsent slik at treningen blir en time i stedet for en og en halv, men det hender nesten like ofte at han ikke kommer i det hele tatt.

Utstyrsmessig er det også litt spesielt. Vi trener ute, på malt betong, som blir ufattelig glatt når det regner. Ballene vi spiller med er sprengpumpet og plastik og en tiendedel av dem ligner ikke på runde en gang. For å si det slik så verker jeg i både underarmer og rygg etter en treningsøkt, og jeg lurer på hvordan jentene har det. Jeg har tross alt nø demping i mine gamle joggesko, mange av dem spiller i helt flate sko.

En annen ting som har overrasket meg var sist tirsdag, da treneren holdt et lite moralskt foredrag for jentene. Jeg vil nok si at det minte mer om en utskjelling. Han tok blant annet opp viktigheten av å holde seg ren og dusje. Det hadde nemlig kommet han for øre at det var jenter fra andre skoler som klaget over dette når de spilte kamper mot vår skole. I tillegg så la han til at det var viktig å bruke deodorant, og dersom de ikke hadde råd til å kjøpe det så måtte de bruke en sitron. - Dette er middelklassen i La Paz.

Jeg er glad for at jeg får sjangsen til å få dette innblikket i folks liv her. Selv om jeg volleyball messig ikke har så mye nytte av treningene så lærer jeg likevel mye.


Hver dag nå, mer eller mindre er jeg opp på El Alto og trener, eller er trener. Det er ikke alltid jeg vet hva jeg gjør. Ett er i hvert fall sikkert, det de kaller oppvarming er for meg en full kondisjonsøkt. Det er virkelig tungt. Her nede i Obrajes (3400) klarer jeg meg veldig fint. Jeg merker ikke lengre høyden når jeg trener, men på 4000 er det ett sant slit.

Uansett vi har nå kommet til april og fotballtrenerene skulle ha fått kontrakter på mandag som var. Nø de ikke fikk. Det vil si at Teresa som jeg jobber sammen med nå går 4 måneden uten lønn. Det er utrolig kipt å se hvordan byadministrasjonen utnytter mennesker på denne måten. Teresa er utdannet fotballtrener, og driver å etterutdanner seg, og hun er derfor helt avhengig av å få jobbe med fotball og hun ser seg nødt til å holde på selv om hun ikke får lønn både for sin egen del og for ungenes.

Hver mandag, onsdag og fredag er jeg på Santa Rosa banen sammen med Teresa. Her har jeg fått ansvaret for en gruppe med gutter fra 11-13 år, los chicititos, de små guttene. De er en herlig disiplinert gjeng som lyer meg mere enn Kristin og jentene som jeg trente i volleyball for 2 år siden. I begynnelsen syntes jeg at det var litt vanskelig å vite hvilke øvelser jeg skulle sette dem til. Men med nå 2 måneders erfaring går det lett som en lek.

Denne uka vær den første hvor jeg arbeidet ettermiddager med los ciitos, de bitte små guttene fra 5 - 10 år, og i denne kategorien er det mye morsomt. Ikke nok med at alle er stappfulle av energi, uansett hvor mye jeg tvinger dem til å løpe blir de aldri slitne, men de er også helt ekstremt oppmerksomhetssyke. Jeg synes det er morsomt å trene dem, selv om det ofte er et strev uten like når en har 22 som ikke vil høre på deg. Men de veier opp for barnehagefaktoren når de kommer bort å klemmer benene mine. De når nemlig ikke lengre opp, og de er ufattelig søte.