Jeg har hatt en liten dagstur i dag, et lite hink sørover til månedalen. Det er ikke spesielt langt unna, men lang nok borte fra storbyen til at det går an å nyte stilheten. Formasjonene var festlige, det er nesten slik at en ikke tror at en går i en virkelig dal, men heller i kulissene til en Indiana Jones film. Vi ruslet rundt å bare ventet at filmmusikken skulle settes på for fult da vi hørte den sjøre lyden fra en fløyte, og der på toppen av en formasjon sto det en mann med poncho og spilte. Den langsomme musikken bar godt i dalen, og vi kom frem til at vi var kommet til filmens romantiske øyeblikk. Paret som hele tiden hadde gått en 20 meter bak oss var nå forsvunnet. Vi lurte litt på hvor de hadde stukket seg hen.
Det var Anita og meg som var på tur, og månedalen er virkelig verdt ett besøk selv om Lonley Planet sier at den er ødelagt av bebyggelsen rundt. Dette er jeg ikke enig i. Dalen var fantastisk, og i tillegg så var det nesten ikke andre turister der. Det gjorde at for meg så ble den et fristed som jeg sansynligvis kommer til å reise tilbake til og gjemme meg blandt formasjonene med en god bok. I tillegg så bor verdens kuleste dyr der viscacha. Det er kaniner med hale, som vi var så heldige å få se.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar