Dødsveien.

For alle dem som har tenkt å bekymre seg på mine vegne, så bør de helst ikke lese dette.

Jeg har syklet den beryktede dødsveien. Det hersker mange skumle historier om denne, og det er sant at mange mennesker har mistet livet her. Det har blit en typisk turist aktivitet, for dem av den litt mer spenningsoppsøkende typen, å sykle ned denne veien.

Intill i fjor var denne veien en av hovedfertselsårene til La Paz, og dødstallene var skummelt høye, og det var derfor den ble kåret til verdens farligeste vei. For akkurat ettt år og to måneder siden ble det åpnet en ny vei tofeltsvei, som skulle erstatte den andre. Etter det har den gamle dødsveien vært nesten helt uten biltrafikk, det er nå bare de få som bor langs veien som kjører den. Det vil si at den høvedsaklig bare brukes av syklister nå.

Vi jentene på Casæn kunne jo ikke dy oss. Vi måtte jo prøve å sykle den vi også. Første gruppen prøvde seg for en to ukers tid siden, og de kom glade hjem og fortalte om en helt fantastisk naturopplevelse. Andre gruppen, som jeg var med på, var på tur denne lørdagen. Vi la ut med freidig mot, og var litt uheldige med været. Tåke og bløtt så vi så ikke så mye av utsikten.

Vi startet i 4600 meters høyde, og syklet på asfalt den forste tredjedelen av turen. Dette her var akkurat som å sykle på norske veier, bare at asfalten var bedre. For å si det sånn som det var så kjedet jeg meg en del på denne delen av turen. Det gikk jo bare nedover, det eneste jeg hadde å gjøre var å bremse, da var det urolig mye kjekkere når vi kom til oppoverbakkene. Jeg fikk brukt kroppen og beveget meg litt, selv om det er merkbart lite oksygen og ta inn på 4000 meters høyde.

Neste delen var litt mer krevende, her syklet vi inn på den gamle delen av dødsveien. Her var det grus, og jeg bremset mer eller mindre konstant i 2 timer. Dette gjorde helt ufattelig vondt i hendene, men opplevesen av å sykle under små fossefall, gjennom gjørme og gjennom små elver hvor lokalbefolkningen sto og vasket klærne sine var helt spesiel.

Da vi kom ned ble vi fulle av gjørme og vondtluktende fraktet til et lite hotel med svømmebasseng og hengekøyer. Dette var på 1100 moh. Så temperaturen var rett og slett behagelig. Her spiste vi en god lunsj, og badet litt, før vi så satte oss i minibussen for å kjøre hjem til La Paz på den nye veien.

Skrekken ble stor da vi etter en time fikk beskjeden om at veien var sperret pga et jordras og at vi måtte kjøre den gamle dødsveien hjem. Vi trodde selvfølgelig at sjoførene bare spøkte, og at vi skulle ta en annen rute hjem, men nei.

Vi ringte hjem til Casæn for å høre va de ansvarlige på huset mente om situasjonen, og de sa at det ikke var bedre folk å kjøre opp med enn guidene våre i og med at de kjørte på denne veien hver eneste dag. Men tanken på å kjøre opp den lille smale veien, med stup på 600 meter, i mørket og i regn og at på til vite at veien nå ville være trafikert i begge retninger fordi hovedveien var stengt, ble for mye for meg.

Jeg friket ut av redsel. Jeg ble ikke hysterisk, men jeg var ikke langt i fra å gråte. Jeg skulle ikke opp den veien. Ikke tale om. Det var ikke det at jeg trodde det skulle gå galt, men rett og slett det at jeg ikke orket å sitte en time å være så redd som jeg var da. Det var rett og slett uvirkelig å skulle utsette meg for den risikøn når jeg hadde et annet valg.

Så Tonje, Anita og meg ble igjen. Vi tok en taxi tilbake til hotellet vi hadde vært tidligere på dagen, fikk oss et rom, bestilte middag og satt oss ned for å se på situasjonen. Hvilke muligheter hadde vi?

Vi kunne ta taxi opp den trygge delen og så gå den skumle biten til fots og så bli hentet på toppen. Men Anita hadde hatt pusteproblemer når vi syklet opp bakkene tidligere på dagen, så en fottur i 4000 meters høyde kunne bli farlig for henne. Vi drøftet også muligheten om å dra via en annen by og så opp til La Paz, en reise på et par dager. Problemet var bare det at da måtte vi ha dratt innom Beni. Det oversvømte området, hvor infrastukturen er ikke eksiterende og folk desperate. Administrasjonen på Casæn hadde tilbudt seg å hente oss, eller så kunne vi sikkert greie å sitte på med en sykkelgruppe, men begge delene inkluderte dødsveien, og det ville vi ikke. Siden dette var lørdagskveld regnet vi ikke med at veien ville bli åpnet neste dag, så vi belaget oss på å måtte vente i et par dager med å komme oss hjem.

Lykken var stor da vi ved frokosten neste dag og så en minibuss med turister komme kjørende inn i gården. Vi ble enda gladere da vi fikk høre at de var kommet ned den nye veien. Det vil si at vi hadde mulighet til å komme oss hjem. Vi fikk høre at bussene gikk langs veien, så det var bare å stille seg opp og vente på den neste. Men da vi kom dit, fant vi fort ut at dette ikke stemte.

Vi prøvde så å haike til Coroyco, hvor det etter sigende skulle gå busser hver time, men det var lettere sagt enn gjort. Ikke var det mange biler, og sjåførene var like lite instilt på å hjelpe oss som hotel administrasjonen. Men jeg hadde det greit jeg, ikke måtte jeg dra opp dødsveien, og så kjente jeg at selgeren i meg slo til. "Stopper ikke denne bilen, så stopper neste, dette klarer jeg." Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle være så positiv.

Etter en stund gav de to andre opp. Tonje følte seg ikke helt bra, og vi tuslet nå tilbake til hotellet for å se om det var mulig å få tak i en taxi. Dette viste seg å være mye billigere enn vi hadde blitt fortalt, og da vi fikk vite at Coroyco, hvor bussene gikk fra var et stykke oppover dødsveien, bestemte vi oss for å ta taxi helt hjem til La Paz. Dette ble en taxi tur på 2.5 timer, og vi betalte en 300 kroner for turen totalt. Ikke akkurat spesielt mye.

Uansett så hadde jeg en fin tur, og jeg er veldig fornøyd med meg selv fordi jeg valgte å ikke dra opp dødsveien.

El dia de San Valentino

Sjokoladen som jeg fikk av Silje :-)

Valentinesday har ikke de helt store tradisjonene i Bolivia, og det er heller ikke noen stor feiring av dagen. Men for 15 single jenter på Casaen, så kunne vi ikke la denne dagen gå ubemerket hen.

På kvelden den 13 ble 9 navn trukket ut. Dette var da herrene, deres oppgave ble å be en av damene på stevnemøte kvelden etter. Jeg hørte til førstnevnte kategori og trakk Hege som min valentine.

Da dagen kom så hadde jeg mye å henge fingrene i. Alt skulle liksom gjøres denne dagen, og jeg overså nok daten min, mer en jeg burde. Da jeg endelig i syvtiden var ferdig med det jeg skulle gjøre fordagen, hev jeg meg i en drosje, på ekte mannfolkvis, for å rekke å kjøpe blomster til min utkårede før butikkene stengte. Jeg hadde ikke sett snurten av henne hele dagen, og måtte finne på noe for å dekke over mine manglende evner som oppmerksom kavaler den dagen. Heldigvis for meg så ble Hege veldig glad for blomstene, og jeg unngikk sure miner.

Vi ble 15 jenter som dro sammen til resturanten ”La Vienna”. Vi skulle egentlig være 18, men 3 måtte dessverre melde avbud.

Da vi kom ble vi ført inn i vår egen fest sal, hvor det var dekket et stort firkantet bord. Vi plasserte oss i par, og fikk bestille mat. Som de fleste plasser i Bolivia sto ikke maten til lokalet. Kolonialskinteriør og pomfri. Men biffen var i hvert fall veldig god. Tradisjonen tro måtte vi jo ha damenes og herrenes tale og i tillegg når vi var så godt i gang så tok vi en takk for maten tale, som gikk både på spansk og på norsk. Vi hadde det utrolig festlig, og latteren, samt ryktet om at det satt norske jenter i andre etasje, fikk flere nysgjerrige fjes til å titte inn.

Etter et over all forventning vellykket måltid dro vi til diskoteket ”Ram Jam”, et av byens hippeste. Sagt i Lonley Planet:”If La Paz had a Paris Hilton, she’d be here.” Her danset vi masse salsa, og stor koste oss til de sene nattetimer. En kan trygt si at jeg var veldig trøtt da jeg dagen etterpå møtte opp til spansk kl 9. Men vi hadde en utrolig fin kveld. Den absolutt beste valentinsdagen jeg har hatt.

Barnehjemmet

Vel, etter å ha jobbet på barnehjemmet her i Obrajes i en måned er det vel på tide at jeg skriver litt om dette. Spesielt når jeg stadig får spørsmål om hvordan det er der.

For å ta det enkelt så er barnehjemmet delt inn i to deler. Spedbarna, opp til 2 år og de fra 2 til 6 år. De minste bor i forskjellige saler, hvor de deles inn etter alder og er grupper på 10-15 barn med to voksne til å passe på dem. De eldre bor i fem små hus, hvor det bor en ca 15 barn i hvert hus. Her er alderen spredt, og det er også et par i hvert hus som er over 6 år som får lov til å bli der fordi de har mindre søsken på barnehjemmet. Disse eldste er til stor hjelp for Mamitæn, den ene voksne som arbeider på huset.

Mamitæne, er kvinner som jobber i disse små husene. På hvert hus er det to mamitær som veksler på å være der. De jobber 24 på og så 24 av. Det er et hardt arbeidspress, og det blir ikke bedre av at de 24 timene de har fri så har de sin egen familie å ta seg av. En del av dem er sure og gretne, og overser barna. De har nok med å vaske etter dem og lage mat til dem. Men nøn, som Mamitæn i mitt hus, er helt fantastiske. De jobber som gale for å gjøre det best mulig for alle 15 barna, samtidig som de stadig smiler til barna, gir dem ett kyss og forteller dem hvor flinke de er.

Dette med at det er en ansatt til å ta seg av 15 barn er nø jeg kunne tenkt meg å tatt opp med styresmaktene i et land hvor det virkelig er normalt å lønne 3 mann for å skifte en lystpære. Eller å sette 7 personer til å male 10 meter autovern. Det er litt feilplassering av arbeidskraften.

Huset hvor jeg jobbet på barnehjemmet heter Casita Celeste, det lyseblå lille huset. Her var det fra 14-16 barn som alle var fulle av liv. Det var en med tendenser til ADHD og ei på 6 som gråt for ingenting. Her var det flere som tydelig viste at de hadde traumer fra tidligere. Men alt i alt var de en trivelig gjeng.

Jeg var heldig å arbeidet sammen med ei voluntør fra Canada, så mens hun organiserte de store 3-8 år i å tegne så tok jeg ansvaret for å underholde de minste. Det var et styr for jeg måtte passe på at de ikke eglet seg inn på de elste eller at nøn slo dem. 4 små er ganske mye å holde styr på til tider, spesielt utendørs. Men her kommer en liten presentasjon av dem.

Darlin: 2 år og alltid med et stort smil om munnen. Hun var den første jeg forelsket meg i av de små, og hadde jeg hatt muligheten så hadde Darlin blitt med hjem til Norge. Hun er ei typisk indianerjente, og ser til tider ut som en liten indianerkone, jolita, der hun vagger rundt i en kjole. Darlin er feilernært så den store oppblåste magen er med på å forsterke det litt konete utrykket. Hun er en fantastisk søt jente, og er også den som prater mest av de minste.

Da jeg begynte turde hun ikke å snakke, og hun ble også mye plaget av de andre barna. De trykket henne blant annet stadig på øye dersom de ville ha henne vekk. Dette synes jeg var veldig skremmede å se på, den stakkars jenta kunne jo bli blind, og jeg brukte mye tid med henne for å skjerme henne fra de andre. Dette førte selvfølgelig til sjalusi i begynnelsen, men etterhvert så forstod de andre at de fikk oppmerksomhet når de lot henne være i fred og sluttet derfor å plage henne så mye. De fine er at Darlin reagerte veldig positivt på den oppmerksomheten hun fikk av meg og begynte å plapre som en foss.

Angel: Han er den absolutt minste. En liten søt gutt, som alerede må ha opplevd mye vondt. Han er stille, sier ikke nø, men han skriker en masse. Det verste med han er at han får panikk av å bli tatt av fanget eller om jeg gir andre oppmerksomhet. Det er greit at mange av barna griner for å få oppmerksomhet, men Angel har panikk. Hjertet hans slår fortere, og en lille kroppen bare spreller. Det er vondt å se på når han er sån, men det hjelper heldigvis å holde ham fast og tett intill meg.

Darlin og Angel er de to jeg har passet mest på, og Mamitæn har spøkt en del med at de to er mine. Hun har nok et ønske om at barna skal få en bedre mulighet, men hun lar heller ikke en anledning til å spøke gå fra seg. Angel og Darlin er på mange måter ganske like, hater å bli satt på potte. De skiker som galne i og med at de vet de blir sittende der alene i 30 minutter. I tillegg så har begge en konstant mangel på søvn, og det har hendt flere ganger at de bare griner og nekter å sitte på fanger, men når jeg holder dem fast og vugger dem så går de rett fra gråt til dyp søvn.

Jade er den nysgjerrige. Når alle løper vekk fordi de hører smell fra kinaputter så springer Jade i mot for å finne ut hva dette er for nø. Hun er også den som får mest oppmerksomhet av besøkende i huset, fordi hun med sine søte krøller er aldeles bedårende når hun løper i mot deg med åpne armer og et stort smil rundt munnen.

Jade er også litt egenrådig av seg, hun er ikke den som vil opp på fanget for å få kos, men hun springer heller rundt å ser på alt. Henne fikk jeg ikke god kontakt med før etter et par uker, når jeg fant ut at hun elsker å bli herjet med. Hun har den absolutt herligeste barnelatteren, og heldigvis så ler hun mye. Jade har også en tendens til å ville dele maten sin med meg, og det er veldig sjarmerende når hun plukker opp smule for smule og rekker dem mot meg med et spørende utrykk i ansiktet. Hun kan ikke forstå hvorfor jeg ikke vil ta imot.

Carolina er den siste av de minste, og den jeg virkelig slet med å få kontakt med. Jeg fikk nemlig ikke lov til å ta i henne. Hun ville rett og slett ikke snakke med meg. Dette var det ikke nø jeg kunne gjøre nø med, men det var svært vondt å oppleve at hun bare ble sintere dersom jeg prøvde å trøste henne.Det var derfor utrolig herlig da hun den siste uka jeg var der stadig kom bort og ville sitte på fanget eller bli lekt med.

Carolina er også den eldste av de minste. Hun er nesten 3 år, det er derfor litt trist at hun ikke snakker i det hele tatt. Dette tyder desverre på at hun ikke har det så bra, og at hun som mange av de andre bærer på minner som er mer grusomme en jeg kan gjette. Jeg skulle ønske at de aldri hadde opplevd de de har gjort.

Det er disse fire små, Darlin, Angel, Jade og Carolina som til stadig tisser på meg, og sørger for at jeg har mer enn nok å gjøre, men de er allikevel ufattelig søte. Jeg skulle virkelig ønske at de hadde gode muligheter for å klare seg i livet, men som barnehjemsbarn stiller de bakerst i køn for sjangser, og forerst i den for psykiske problemer.

Denne måneden på barnehjemmet har vært veldig spesiel. Det har alltid vært fantastisk å komme inn døren og høre det bli ropt ”Voluntaria” av 10 unger som strekker armene sine mot meg. Men samtidig har jeg alltid vært sliten og lei når jeg har gått derfra 3 timer senere. Det har vært spesielt og det er både trist og herlig at jeg ikke skal tilbake dit. Hele barnehjemmet har vekket mye føleser i meg, og det er vanskelig å sette ord på alt.

Introuke

Denne uka har vaert helt spesiell. Den har vaert mitt foerste virkelige moete med El Alto, men ogsaa med La Paz moerkere sider. Til naa har jeg vaert en slags turist her. Vi har reist rundt aa sett mye av det byen har aa by paa, vi har spist paa gode resturanter, og vi har danset paa de hippeste diskoteker. Og de menneskene vi har moedt har hoert til byens sosiotet.

Denne uka har vaert anderledes. Vi har forstaatt at en skjeldent vil se husloese i La Paz, for den som ikke har vern mot det barske klimaet vil doe. Vi har laert at La Paz er full av bruktklaer fra USA som ikke koster stort. Men vi har ogsaa erfart at menneskene her heller gaar sultne, enn uten klaer og tak. Vi vet naa at den mest utbredte sykdommen blandt kvinner her er underernaering. De lar vaere aa spise for aa ha noe aa gi barna sine mat.

Etter aa ha hoert dette her blir vi utfordret: hva vil dere gjoere? Hvordan kan en gjoere de unge skopussernes dag bedre? De som blir sett ned paa av alle, som ikke gaar paa skolen og som bor i et hus hvor far slaar mor mens han drikker. De som ikke har noen muligheter?

Vi moeter smilende skopussere paa gata, men vi vet de har det vanskelig. Vi ser frostskadene i ansiktene paa dem, vi vet at det ikke er lenge til de maa fryse igjen. Litt for aa lette paa en tyngende samvittighet over den mangelen paa retferdighet lar vi oss gladelig lure til aa betale 10 ganger mer enn en skopuss virkelig koster.

Heldigvis finnes det lyspunkter. Mikrokreditt er et av dem. Det er en herlig foelelse aa vite at det finnes en mulighet som faar folk til aa reise seg. Vi fikk besoeke mennesker som med hjelp av laan hadde reist seg baade sosialt og oekonomisk. De foelte seg mere verdt naa som de visste at det var noen som stolte paa dem. De saa muligheter til aa skape et bedre liv for sine barn, og dette er fantasktisk aa se.

Helt spesielt var det aa vaere paa besoek i Combaya, en liten landsby inne i Andesfjellene. Hvor kvinnene reiste seg og skjoev den gamle machokulturen til sides. De skapte seg et arbeid og et bedre liv. Og talene som rungen paa landsbyens 19 aars dag snakket om en stor takknemelighet til dem som siftet landsbyen, men ogsaa til innbyggerne i dag.

Vi moette ogsaa en kvinne med AIDS. Hun fortalte om alle dem som deprimerte gav opp, og om alle dem som uvitende diskriminerte.

Men det fineste denne uka var i kveld. Vi hadde besoek av en gjeng med studenter. Bomanstudentene. De faar stoette av misjonsalliansen til aa studere, og uten den saa hadde de ikke hatt muligheten. De bor paa El Alto, den andre byen, men de har faatt en mulighet.

Dette er unge mennesker paa vaar egen alder, med droemmer og med livsappetitt. Dette foerte til at vi hadde en utrolig kjekk kveld med mye latter. Vi sliter litt med komunikasjonen, i og med at vi norske ikke er flytende i spansk. Men alikevel snakker vi godt sammen, og ikke minst leker. Like barn leker best blir det sagt, men jeg tror vi gjorde skam paa det utrykket i kveld. Hatteleken, minglemingle, fugledansen og mange andre jeg ikke kan navnet paa. Uansett hva vi fant paa saa sto latteren hoeyt.

Det var en utrolig koselig kveld, og jeg gleder meg virkelig til vi faar sjangsen til aa treffe dem igjen. De var virkelig ekte mennesker.


La Presidenta i Combaya, her iført tsjolitaklær. Den typiske indianerdrakten, men her en virkelig pyntet festvariant.

Arica

Nord Chile er et øde sted. Den varme ørkenen brer seg over et stor område, og som reisende er det uforståelig at turen skal ende i en badeby. Det er varmt, fryktelig varmt. Selv i en buss med vinduene åpne kjennes varmen kvelende ut. At spanjolene valgte å krysse denne ørkenen på 1500-tallet for å erobre Chile, et land hvor spanjolene visste at det ville bli vanskelig å finne gull, virker ganske uforståelig. Spesielt kanskje med tanken på at dette området helt i nord ikke er verdt å sammenligne med den store Atacama ørkenen.

Gjennom dette ørken området mot grensen til Peru renne en elv. Den er ikke spesielt stor eller betydningsfull. Men det er den som gir grunnlag for liv i dette området. Den bukter seg gjennom sanddynene som en grønn slange. Sjønt sandynene er mer som fjell og regne i størelsen. Langs denne elven lever menneskene. Her dyrkes jorden og det drives kvegoppdrett. Der det er vann er det liv, og der det er liv er det mulighet for handel. Varer har i århundrer blitt fraktet fra Bolivias høyland og ned til Stillehavet langs denne elven. Det elven munner ut i havet er det i dag en havneby med navn Arica.

Arica er ikke store byen, og den har ikke hatt høy status i de årene som har godt. Mye på grunn av dens ugjestmilde omgivelser. Det føles litt rart å bo i en oase midt i en ørken, spesielt når det er mulighet for å bo langt mere fruktbare steder. Det og byen gamle handelsstatus er vel noen av grunnene til at byen i dag er tollfri.

I denne byen bor det forresten en del hunder, men til forskjell fra mange andre byer i Sør-America har de fleste et hjem. En av disse, en stor, svart, blank hun av ubestemmelig rase, fikk når sola sto på sitt høyeste denne søndagen øye på to uvanlige mennesker. Disse var lyse i hud og hår, og det så ut som om Pachamama hadde glemt å gi dem nok farge.

Hun bestemte seg for å følge etter dem. Hvor de skulle visste hun ikke, men det var hun heller ikke så opptatt av. Disse menneskene forsøkt vist å fortelle henne at de ikke ønsket hennes selskap. Men hun gadd ikke bry seg. Hun tok så vist ikke imot komandoer fra slike rare folk. Demonstrativt gjorde hun fra seg et par ganger for å vise at hun ikke følte seg underdannig. Men det var forresten ikke bare hun som fant disse menneskene merkverdige. Bilene tutet, ungene snudde seg og mennene ropte til disse jentene når de passerte.

Det viste seg etterhvert at disse jentene var på vei til stranden, og for et leven det ble da de kom dit. Disse fillebikkjene som bodde i det forlatte, hvite huset på stranden satte i og gjø da jentene og hun passerte. ”Vel, noen hunder har det med å være missunelig på andre som eide mennesker. Litt smigrende egentlig at de trodde det om henne. Hun passet jo bare på disse rare folkene,” tenkte hunden.

Disse jentene var forresten veldig late. De fikk en mann til å slå opp en parasol for dem, slik at de fikk laget seg et lite hus på stranden. Men så gjorde de noe rart. De la seg tilrette i sanden utenfor huset. De la seg i den stekende solen og ble liggende urørlige i timesvis. Hun, som de forresten hadde begynt å kalle for ”Bella”, tuslet inn i huset og la seg godt tilrette i den svale skyggen.

Et par timer senere ble Bella forstyrret av at to nye jenter kom bort til de to første. Hun var litt skeptisk til disse i begynnelsen. Hvorfor hadde de ikke vært her før? Men siden de to første så ut til å akseptere dem så gjorde Bella det samme. Menneskene begynte å le, og hun syntes å dra kjensel på denne latteren som hadde vekket henne i natt. Litt snurt med tanke på den tapte nattesøvnen, krøllet hun seg sammen og la seg til å sove.

Men søvnen varte ikke spesielt lenge, for plutselig begynte den høyeste av de to første å bruke stemmen mot henne. Hvorfor i all verden skulle nå dette mennesket inn i huset nå? Nå som Bella sov så godt? Etter mye overtaling og litt dytting, kom Bella frem til at hun ikke orket mere masing og flyttet motvillig på seg. Hun gjorde plass til mennesket inne i huset. Noe hun egentlig var fornøyd med i og med at dette begynte å klø henne bak øret.

Resten av dagen forløp uten de store begivenhetene, og Bella lå og slumret fram til hun fikk fuglt menneskene hjem. Hun følte seg svært flink som hadde passet på disse menneskene en hel dag, og syns hun det var spsielt fint at hun hadde fått beholde dem for seg selv.

Historiens hovedperson: "Bella"

Vaart lille hus paa stranden.

De gneldrende hundene.

Meg paa tur i Arica.

Dette var litt i fra turen Silje, Mari, Signe og meg hadde til Arica denne helgen. Jeg kan forresten legge til at vi spiste et fortreffelig fiskemåltid på en fin restaurant med navn Maracuya søndagskveld. Den lå i havkanten og det var helt fantastisk å sitte ute på terrassen under månen og lukte sjøen. Jeg for min del fikk veldig hjemlengsel av akkurat denne lukten av saltvann. Den er totalt fraværende i La Paz, og det var kanskje derfor den gjorde så sterkt inntrykk på meg.

Vil bare benytte anledningen til å si at jeg savner alle dere der hjemme masse, og jeg skulle ønske at dere var her med meg og fikk oppleve alt det spesiele som er i denne verdensdelen. Jeg blir forresten mer og mer fasinert for hver dag som går.

Kjempe glad i dere alle.

Stor klem fra Hanne.

Vann!

I dag gikk ryktet rundt i huset. De har fikset vannledningen! Det vil alltid vaere vann i springen! Og det beste av alt var at Monica, vaar administrator paa huset bekreftet dettte. Det vil si at vi naa er ferdige med to og en halv uke uten vann. Det er helt fantasktisk.

Disse ukene har vaert helt spesielle og Signe som bor i naborommet har skrevet en morsom tekst om denne vannmangelen som gjer gjengir her:


"Omtrent da Mari var blitt bra i magen (heldigvis!) forsvant vannet i halve La Paz, grunnet et rør som ble ødelagt av kraftig regn eller no. Det er ikke kommet tilbake i løpet av de to ukene som er gått og vil sannsynligvis ikke gjøre det for fullt før vi reiser videre. Dette medfører visse problemer i hverdagen, men ikke mer enn at vi (stort sett) tar det med godt humør.

Ca 100 meter unna casaen er det en slags brønn der vi tar oss et par turer daglig, står i kø, slår av en prat med lokalbefolkningen, for så å slepe oss opp bakken med så mye vann man orker å bære. Noen dager er vi så heldige at "vannbilen" stopper på gata utenfor. Da skulle dere sett det blir drama i huset! Alt som finnes av kopper og kar hentes fram og blir plassert i lange rekker nedover gata, alle doene skylles ned og fylles opp og alle som uheldigvis er hjemme forbereder seg på en skikkelig styrkeøkt.

Foruten at doen bare kan trekkes ned etter hvert fjerde toalettbesøk, mas o menos, er det kanskje det med dusjinga som er litt småkiipt, særlig etter en dag med småbarnstiss o.l. Men det funker faktisk forbausende godt å stå å helle et par 2-liters flasker over seg. De ørten kiloene med klesvask som 16 jenter forbruker, leveres til vaskeri der de har vann eller vaskes på gamlemåten.

Siste nytt er forresten at vi snart skal få vann i springen et par timer om dagen. Jippi! Men vi tror det ikke før vi får se det. Manjana, manjana."

Vaskedag

Vel siden vi skal til Chile i morgen saa er det ikke tid til aa levere noe som helst inn paa vaskeri saa rigget jeg meg like greit til i gaarden aa begynte og vaske. Det var en litt koselig opplevelse, sitte der i solen og plaske med vann. Noe som ikke akkurat er en overskuddsvare her. Jeg har til og med tatt meg bryet med aa vaske meg skikkelig i dag. Til det trengte jeg en ca 8 liter med vann. Det er helt sykt hvor opphengt jeg blir i antall liter vann, ikke saa uforklalig i og med at jeg faktisk maa baere alt vannet jeg bruker, og det kan vaere ganske tungt.

Hele huset har halsbetennelse naa, jeg var en av de foerste som fikk det og gaar alt paa en virkelg hestekur. 2 gram antibiotika til dagen. Men det virker som bare det. Jeg har ikke feber lengre, selv om halsen virkelig foeles som en potet. Men det beste av alt er at det er reiseforsikringen som ender opp aa betale 217 bs. for min legetime og antibiotikakur.

Ja, den legetimen var jo noe for seg selv. Jeg har aldri opplevd aa bli lyttet paa lungene naar jeg kommer aa klager over vond hals og feber. Men det var litt greit ogsaa aa vite at jeg fikk en full helsesjekk.

Uansett i morgen tidlig drar jeg til Chiles solfyldte strender for aa slappe av i 4 dager. Saa det blir utrolig digg. Jeg foeler litt for aa komme meg bort fra Casaen naa. Det er litt slitsomt aa leve sammen med 16 jenter til tider, spesielt naar alle gaar med underskudd etter helgens utskeielser. Det har vaert et par kommentarer av typen: "Jeg er sur i dag." Det har heldigvis ikke vaert noen konflikter, men det skal bli godt med en liten ferie.

Å reise i Sør-Amerika

Etter helgens hendelser føler jeg for å skrive en liten notis til skrekk og advarsel.

• Husk alltid lakenpose, du vet aldri hva tid sengetøyet sist ble vasket.
• Sørg for å være kronisk forkjølet så du slipper å tortureres av den overaltværende lukten av tiss.
• Ikke forvent den minste luksus når du skal gå på do.
• Bær alltid med deg dopapir, to tørk i lommen til en hver tid i følge Berit Kloster.
• Planlegg før du ankommer byen hvor du har tenkt å innta de neste dagenes måltider, skikkelig og sikker mat kan være vanskelig å finne.
• Husk å spør om ALT, spør du ikke så er det ingen som sier i fra om at bussen går en time tidligere.
• Belag deg på en ”mañana, mañana” steming, ingentng skjer før du har mast 3 ganger.
• Og sist men ikke minst husk det vil alltid skje noe uforutsett. Vi for eksempel som bor i den beste delen av byen har ikke vann. Alle andre deler av byen har.

Carnaval

Se det fine været.

Denne helgen, lørdag til tirsdag, så har det vært Carnaval her i Bolivia. Alle jentene her på Casaen dro til Oruro, en gruveby 3 timer fra La Paz for å feire begivenheten. Det å få arrangert tur for 16 jenter er i og for seg en historie, spesielt når reisebyrået ikke er av det mest effektive slaget. Jeg hadde et par bomturer til kontoret for å få arrangert denne turen.

Uansett fredagskveld dro vi fra Casaen og opp til fotballstadioen for å ta bussen til Oruro. Bussen var selvsagt for sen, men det er slik en må regne med. Verre var det at vi ble stoppet i passkontroll på halvveien, for ingen hadde fortalt oss at vi måtte ta med passene. Uansett så gikk det seg til på et vis etter å ha brukt mye tid ventende i bussen på at kontrollørene skulle få gjort jobben sin.

Men dette med pass er noe styr, jeg har måttet sende fra meg passet mit for å få søkt om visum, men ting tar vist veldig lang tid her i Bolivia. Jeg fant ut i dag at søknadsprosessen ikke var begynt ennå. Passet mitt hadde ligget på MANB sitt hovedkontor til nå.

Bussturen til Oruro var slit, men vi gledes oss veldig til å komme til et hostel med vann. Vi er nemlig fremdeles uten vann her på Casaen. Stor ble skuffelsen da det viste seg at vi skulle bo på et meget skittent hostel (tusen takk mamma for lakenposen) hvor fellesbadet også viste seg å være et ”public baño”, et offentlig toalett.

Men nå er jeg ferdig med sytingen og er kommet til selve karnevalet som var storartet. Nydelige kostymer, masse energi og selvfølgelig full vannkrig. Vi satt på tribunen i ført fult regntøy og ponchoer, og allikevel så unngikk vi ikke å bli bløte.

Nedspraiet av såpeskum. Såpekrig med spaibokser var utrolig gøy. Kjekt å oppføre seg som en liten drittunge.


Her har jeg nettopp dusjet, i en veldig kald dusj, og vi sitter på en typsk boliviansk resturang hvor vi har fått servert noe vart mais greier til å drikke, og en slags oppblåst pannekake. Begge deler helt fulle av sukker og defor helt ubukelige som frokost.


Min rare og tradisjonelle lunsj. Salt lamakjøtt, nam, mais, helt ok, og noen poteter og et egg som jeg ikke ville spise.

Cholita damer i festklær. Dette er typiske indianerkvinner, selv om draktene er litt mer pyntet en hva som brukes til daglig.

Denne mannen har sminket seg som en neger. Hver kostymegruppe i paraden representere en folkegruppe i Bolivia. Her er det slavene som blir vist frem. Selvfølgelig er det ikke slaver i dag, men deres etterkommere lever i en by for seg selv i Bolivia.


Korte kjoler, og høye skjørt. Disse kostymene var aldeles nydelige. Tenkte lenge på å kjøpe med meg en kjole hjem, men heldigvis for lommeboken så var alle butikker stengt i karnavalet.

Enda flere fine kjoler. Disse draktene representere spanjolene, og er de dyreste i paraden. Orginalt så var skjørtene lengre, og støvlene kortere.


Indianer dans fra indre Amasonas, i hvert fall så skal dette forestille regndans. Jeg syns uansett at kostymene er fantastiske, vrkelig Pocahonas.


Dette er en påfugl, tro det elle ei. Jeg for min del syes at de har god fantasi i Bolivia.


Hane, denne ligner jo faktisk! Hanen er en spesiel fyr i den andiansketroen. Den er et symbol for lykke, og å møte hver dag med opptimisme, og den er et symbol for fruktbarhet.

I 6 tiden pågikk paraden fremdeles, men vi var ganske slitne så vi gikk tilbake til vårt ekle hostel og sov et par timer. Da det i 9 tiden var snakk om å gå ut å spise var jeg så trøtt og sliten, og delvis inne i drømmeland at jeg ikke kunne tenke meg å gå ut å spise, selv om jeg nesten ikke hadde spist annet en hvitt brød den dagen. Oruro er nemlig så fattig at det er vanskelig å finne trygg mat og spise. Men uansett så fikk jeg nå krøket meg ut, mest i frykt for å bli liggende igjen på hostelet, hvor det ikke var mulig å låse døren til rommet fra innsiden.

Det ble som vi fryktet vanskelig å finne et sted og spise, spesielt med 16 jenter med besluttsomhetsvegring. Men da noen ga opp så bestemte vi oss for å følge en amerikansk fyr til en resturant hvor en del av vennene hans var. Jeg har selvfølgelig glemt hva han het, tror det kan ha vært Charlie, men han ble i hvert fall vår guide til Oruros nattliv den kvelden. Våre betalte guider var for fulle til at vi ville ha noe med dem og gjøre. Karneval i Bolivia betyr dessverre ekstrem konsum av alkohol for mange, og det blir ikke bedre av at det er øl produsenten Pacueña som er enesponsor til karnevallet.

Men uansett så hadde jeg en utolig kjekk kveld. Spesielt var det gøy på et utested hvor vi var og danset til meget sær musikk. Jeg elsker å danse, og det var helt fantastisk å slippe å tenke på om jeg dret meg ut eller ikke, for alle tullet like mye. Det er herlig å slippe å tenke på hva alle andre tenker, noe jeg gjør litt for mye her på Casaen.

Avslutningen på kvelden var soloppgangen, den så vi sittende høyt oppe på en tribune der hvor paraden endte. Mens vi ventet på at solen skulle stige så kom den ene etter den andre av karnevalsguppene inn på plassen og gav en siste oppvisning. Det var virkelig gøy å se på. Alle gruppene danset selvfølgelig i paraden, og det var utrolig å se på, men dette var ingenting i mot hva de presterte på slutten. Da sola rant litt over 6, endte paraden etter å ha vart i 22 timer.

Vi tuslet trette hjem til hostellet for å få sovet noen timer før utsjekk. Alle frøs av trettet og på grunn av trekken, men det var en fin avslutning på en helt spesiell dag. Karneval i Oruro er absolutt noe som anbefales, selv om en må renge med å bli gjennombløt.