Salkantay - fjelltur i Andesfjellene

bildet er tatt foran kirken i Cusco hvor helgner fra store deler av peru var samlet i en festival, og maktdemmonstrasjon av kirken.

Fremdeles i Peru.

23 mai.

På vei til Machu Picchu.

I dag har vi gått opp 1000 høyde meter. Turen startet på ca 3500 moh og for å krysse Salkantaypasset som er 4600 moh var det en heftig stigning. Det var mye å gå i dag. Først brukte vi en 3 timer på stigningen før vi gikk i en 4-5 timer for å komme til leiren. En kan trygt si at jeg er utslitt i benene mine etter å ha godt 2 mil, men det føles bra.

Men det er virkelig en luksustur vi er på! Vi har med 2 kokker, 1 guide og 4 hester med drivere til å bære alt utstyr. I tillegg så har vi en ambulanse hest som går bak oss i tilfelle noen skader seg og trenger å bli fraktet ned. Heldigvis har vi ikke trengt den ennå, så den har fått æren av å bære dagstursekkene våre. Jeg trives med denne formen for fjelltur. Vi slipper å bære sekk, maten kommer av seg selv på bordet, 3 retters både til lunsj og middag, og best av alt: Telt og soveposer står klart i det vi ankommer leiren. Snakk om luksus!

Sånn ellers så har det vært fantastisk å være på tur i dag, Jeg har rett og slett bare kost meg. Eneste skår i gleden er at venstre foten min verker etter all nedstigningen, men jeg håper den er ok i morgen.

passet vi skulle over.

nydelige fjelltopper, jeg tror dette er Salkantay fjellet.

24 mai.

Dag 2

Vi ble vekket halv 5 med te på sengen. En veldig hyggelig måte å vokne på, men fy så trøtt jeg var. Kaldt hadde det også vært den natten, så jeg hadde ikke så veldig lyst til å krype ut av soveposen. Men så lenge en får omelett til frokost skal en ikke klage.

Denne dagen gikk vi 15 km. Det morsomme er at i hele dag har vi gått i den samme dalen, og vi kan ikke se enden på dalen en gang. Snakk om store fjell og lange dype daler her i Peru.

Naturen her er foresten helt fantastisk! Den er virkelig dramatisk. Den kan til tider minne litt om norsk fjellandskap, men alt her er så mye større. Andesfjellene er virkelig høye og majestetiske med isbreer på toppene og tåkeskog ved føttene. Selve tåkeskogen, som øverste del av regnskogen blir kalt, er fantastisk frodig. Kult er det også å gå forbi de små landsbyene her og se hvordan de dyrker kaffe og bananer. Det føles ganske eksotisk å vite at stien vi går på er områdes hovedvei og at alt av tungtransport foregår med hestekaravaner

Det er herlig å bare går i timesvis. Bare la tankene fly. Det blir som en slags meditasjon, og det er utrolig avslappende. Jeg har tenkt en del på alle dere hjemme. Jeg savner dere og synes at det er litt dumt at jeg får sett dere så lite i det året som kommer. Men slik er det nå bare. Dere skal i hvert fall vite at dere betyr mye for meg. Og forresten mormor, kan du lære meg å lage det gode plommesyltetøyet som du alltid pleier å ha med til hytta?

På kvelden dro vi forresten med minibuss til noen varme kilder hvor vi plasket og svømte rundt mens vi nøt den fantastiske utsikten, og da vi kom tilbake til leiren ble vi servert en 3 retters middag. Ikke noe lapskaus på boks her nei. Snakk om luksustur! Jeg kan ikke si annet enn at jeg virkelig nyter det.

Kristin og Sissel fra casaen som jeg var på tur med.

25 mai.

Jeg stortrives på fjelltur! Voknet opp, herlig varm, ikke noe frysing. (En fryser dessverre en del i Andesfjellene). Det regnet denne morgenen. Det regnet kattunger, som en sier i Stavanger, men vestlendingen i meg klatret smilende ut av teltet. Litt regn har vel aldri skadet noen, spesielt ikke når en kan spise frokost under tak.

Vi fikk tur med kabelbane! Det var eneste måten å komme seg over elven. Snakk om morro! Vi ble puttet i en kurv og så bar det over med god fart. Resten av dagen gikk vi i tåkeskogen, og det var behagelig og varmt, og da vi fant en foss like ved en bananplantasje fant jeg like greit ut at jeg kunne ta meg en dusj. Det virket som en morsom ide, og klærne tørket fort nok de, men jeg ble kald på føttene for skoene hadde ikke lyst til å tørke. Ja, ja litt må en betale for å være barnslig.

kabelbanen over elven.

26 mai.

Opp tidlig igjen. Te på sengen, frokost og så opp til veien forå ta bussen til Machu Picchu. Og for en by det var!

Den var full av hus, templer, bygeplasser og selvfølgelig åkerterrasser. Det var veldig interessant å gå rundt å høre på guiden fortelle om hvordan byen fungerte, hvordan den ble oppdaget og hvordan quetchua kulturen lever videre i dag. Quetchua var foresten det folket som blir kalt inkaer. Dette er feil å kalle dem det for inka var bare navnet på lederen og ikke folket. Det var som sagt kjekt med guidet tur, men det som var virkelig gøy var å klatre opp til Wayna Picchu, fjellet som ligger ved siden av inkabyen.

Det var en virkelig bratt stigning. Vi gikk opp i trapper og måtte krype over noen partier. Turen var tung for allerede slitne ankler. Men det å sitte på toppen av fjellet å se tåken var helt fantastisk. En helt ubeskrivelig følelese av fred og å ha fullført noe stort som fylte meg. Jeg var lykkelig der jeg satt og så skyene lette mer og mer fra de jungelkledde fjellene, og jeg så klarere og klarere inkabyen med sin condorsiluett.

fornøyd eventyrer på Wayna Picchu, Machu Picchu i bakgrunnen

et lamabildet ved Machu Piccu

En liten tur til Peru.

De verdensberømte flytende øyene. Det "bor" folk på dem den dag i dag, men vi fikk virkelig følelsen av at det bare var et skuespill for turistene.

Dagen etter El Grand Poder satt Kristin, Sissel og meg oss i en taxi og tok den til grensa til Peru. Letteste og kjappeste måte å komme ut av landet. Noe å tenke på for visse andre norske jenter som ikke kommer ut av Cochabamba. Grensevaktene er koselige også.

For en kaotisk grense forresten. Folk suser fram og tilbake overgrensa på små sykkeltaxier. Cholitaer over alt, og det er fullt mulig å kryss grensa uten å ha vært innom et eneste kontor. Eneste er at du får litt trøbbel når du skal ut av Bolivia/Peru i og med at du ikke har komt inn i landet. Men uansett en del timer senere var vi i Puno, en liten by ved Titicaca innsjøen. 

Ok, hotel, men fy så kaldt det er på høysletta i mai. Det er minusgrader om natta, og det er ikke snakk om at husene har isolasjon. Forstå det den som vil jeg forstår det i hvertfall ikke!

Men uansett, vi var ikke i Puno for å sove godt. Vi var der for å se sivøyene, Takesi og Amantani. Hvor vi overnattet i et privat hus på sistnevnte. Det var virkelig en morsom opplevelse.

Da vi kom til øya ble vi tatt i mot av Eustaquia, en amantani kvinne som kledde seg i tradisjonelle klær og snakket quechua. Heldigvis for oss så snakket hun også noe spansk, så vi kommuniserte nogenlunde, men til min overraskelse snakket hun bare i presens. 

Vi fikk et lite rom for oss selv, og måltidene ble inntatt i kjøkkenet hennes. Det var interresant å høre henne fortelle om livet hennes på øya, og om mannen og de eldste barna hennes som var dratt til Puno og Lima for å studere og jobbe.

Døgnet vi hadde på Amantani var herlig avslappende. Ingen biler på hele øya og alle bar preg av at de hadde tid. Det var virkelig en avkobling fra La Paz som hadde vært overstressende pga forbredelser til el Grand Poder den siste uken. I tillegg så var det morsomt å bli kledd opp som amantani kjerringer med skaut og alt om kvelden for å gå på dans. Turistshow, ja visst, men likevel veldig morsomt.  

Rolige og behagelige Takesi. Vi hadde en fottur på denne øya.

Eustaquia på sitt lille kjøkken. Møbelet nede til høyre er faktisk en vedkomfyr.

To kjerringer på dans. Sissel til venstre og jeg til høyre.

Nydelige farger i solnedgangen på Amantani.

El grand Poder

Dansere i denne typen kostyme som jeg har kalles Chinas de Morenada, vi er frontfigurer som danser foran gruppa og som hovedsakelig bare skal se bra ut. Selve dansen morenada er en av de mest populære her, men er relativ enkel å danse og kalles derfor "el baile de los burachos", de fulles dans. 

- den største folkloriske festivalen i La Paz. Den begynte opprinnelig med feiringen av el señor del grand poder, Jesus Christo, men har i løpet av årenen utviklet til å bli en stor parade av dansere og musikkere. Lille meg snek meg selvfølgelig med. 

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er verdens flinkeste til å danse morenada, men jeg klarte meg i hvertfall. Som Lucy og de andre sa: "Det viktigeste er at du har rytme og at du smiler." Og som paradens høyeste jente i et av de korteste skjørtene, gav resten av jentene jeg danset med meg oppgaven å kommunisere og få liv i publikum. Noe som ikke var spesielt vanskelig, men ufattelig gøy. 

I ti centimeter høye heler danset jeg i gatene sammen med de andre hele dagen. Det var bare kjekt, men bena verket som bare det på slutten.  

Det kjekkeste jeg opplevde denne dagen var bolivanske koner, fruer, jenter som ropte og applauderte meg og syntes det var utrolig festlig med ei gringa som danset boliviansk folkedans. Det gjor så godt at de syntes at det var positivt at jeg deltok og ikke negativt. Det var kjempe gøy. 

Dette er fra forbredelsene til paraden, søndagen før. Jeg satt bare stille og fredelig å så på jeg, men denne herremannen sko absolutt danse med meg. Disse danser forresten også morenada.

Morenada enda en gang, dansende i gatene i La Paz. Denne typen dansere kalles Poleras og  er basen i Morenadaen.

Jeg ble godt lagt merke til kan en si. 

Gutter som danser Caporales. Disse 4 danser som figurer. De danser foran en gruppe på 100 med avanserte dansetrinn og stråler av energi. De andre jentene på Casaen ler litt av meg som synes at gutter som danser Caporales er noe av det kjekkeste bolivia har å vise frem av mannfolk. 

Vi driver vanligvis å spøker med at Lucy når meg til midjen. Denne dagen når jeg går i høye heler er det ikke langt i fra.

Andra, dattera til Lucy, ei herlig jente som er min lillesøstererstatning her i La Paz og for øvrig min morenada lærerer.

Los Angeles

Siden det skulle være folkeavstemming i Santa Cruz om selvstyre og regjeringen hadde forsterket politistyrken med rekruttrering og trening i månedsvis fant Silje og meg ut at det var en god ide å stikke fra landet. Eller, turen til Gringolandia var vel egentlig planlagt lenge før vi husket at 5 mai var den store dagen i Bolivia.

Ingen av oss hadde tenkt over hvor langt det egentlig var til California fra Bolivia og selv om vi bare hadde en mellomlanding, når en ser bort i fra fylling av fuel i Santa Cruz, det er nemlig begrenset hvor tunge flyene kan være når de letter i 4000 meters høyde, så tok reisen 18 timer! Jeg kunne likså greit dratt til Norge som tar 24 til 48 timer avhengig av flyselskap. Turen bort tok mye lengre tid en vi forventet, og det var slik  at vi oppdaget hvor stort USA egentlig er.

I Downey ble vi godt tatt i mot av Sonja. Tvillingsøsteren til min farmor for dem som ikke kjenner henne. Vi fikk til og med sove på hver sitt rom noe som var helt fantastisk når du er vant til å dele hver eneste kvadrat meter.

I Los Angeles var det gøy å være.  Vi var veldig elendige turister, så nesten ingen severdigheter. Men vi shoppet en masse, var på motevisning , vi fikk sett fravoritt homsa til Silje i Homsepatruljen, gått på appelsinslang hos naboen til Sonja, spist amerikansk fastfood og vi fikk besøkt Disneyland.

Spesielt det siste var veldig morsomt. Parken var virkelig gjennom ført og passet oss helt perfekt. Den var full av karuseller og sukkerspinn, men det som var stiligst var alle Disney miljøene de hadde bygget opp som så ut som om de var tatt rett ut i fra hvilken som helst tegnefilm.

Vi fikk også testet ut kollektivsystemet til LA. Dette var noe vi var veldig spent på, vi hadde nemlig hørt veldig mye negativt fra før av, men vi tenkte at amerikanere er jo så avhengig av bilene sine at de fordømmer det sikkert bare før de har testet det ut.

På den positive siden kan det sies at det er utrolig interessant å sniklytt på alle dine medpassasjerer. En får som turist et tydelig bilde av amerikansk kultur.  I tillegg så går det som er av undergrundstog ofte. 

Det som er negativt med systemet er at det tar tid, lang tid. I brukte 3 timer på en strekning som vanligvis tar en halv time med bil. I tillegg så følte vi oss utrygge om kveldene, selv om vi etter hvert ble fortalt av felles medpassasjerer at undergrunden er det tryggeste stedet å oppholde seg om nettene i LA fordi det er mye politi, kledd sivilt,  som er der for å passe på.

Det som er typisk for kollektivsystemet er at det for det meste bare blir brukt av svarte og latinske.  Rike hvite har egen bil. Det får en til å tenke. Hvorfor er det slik at de svarte fremdeles er en underklasse i dagens USA? Det er forståelig at de Sør-Amerikanske tilhører arbeider klassen. De har tross alt ikke vært i der i så mange generasjoner. Men hvorfor i all verden kaller de alle mexicanere? Det nytter ikke om de aldri så mye er fra Columbia, Bolivia eller  Puerto Rico, de blir likevel omtalt som mexicanere. Litt rart syns nå jeg.

Selv om vi ikke likte kollektivsystemet i LA så storkoste vi oss hele uka vi var der. Det var virkelig deilig med et besøk i den vestlige verden. I tillegg skal Sonja ha en stor takk for å tatt i mot oss på en så gjestfri måte. I tillegg så vil jeg bare si at Sonja er et helt fantastisk menneske som har et bemerkelsesverdig godt humør.  

På biltur i Klara Kus bil.

lei av å bruke kolektivtrafikk.

Noe  sightsing fikk vi da med oss mellom all shoppinga.

På appelsingslang hos naboen til Sonja.