Jeg setter på et tak i Buenos Aires. Jeg sitter på et tak i BuenosAires og nyter en café mocca, eller cappecino mocca som det heter her. De andre jentene på Casaen i La Paz lenkter etter typisk norsk mat som brunost. De blir lange i øynene når noen får en pakke med denne delikatessen til huset. Jeg savner ikke denne innkokte massen, men en virkelig god café mocca, laget fre en ordentlig espressomakin, helt i en pappkopp klar til å tas med på bytur, det er hva jeg mangler mest her i Sør-Amerika.
Buenos Aires er en nydelig by! Den er full av farger, vakre mennesker og underholdning til maten. Byen vrimler av seloppnevnte kunstnere som livnærer seg ved å selge sin egen kunst, eller å opptre på gaten. Jeg synes det er en nydelig til å gjøre. Å leve fra hånd til munn, og leve for farger, og for det en tror på.
Det er rart å være i utlandet å se hjem på lille Norge. Lille fordi vi er så få mennesker på et stort areal. Det er rart å være bevisst på at jeg er født å oppvokst i et land fullt av regler, både skrevne og uskrevne. Vi flirer ofte over amerikanerenes hang til et regelfullt og stresset liv, men er vi egentlig så mye bedre selv? De slår oss nok i antall politiforeskrifter og skoleregler, men når det gjelder antall uskrevne sosiale regler så lurere jeg på om vi befinner oss i verdenstoppen.
”Du skal ikke tro at du er noe!”
- er det rart at det bare er 50 åringer med unormalt mye livserfaring som tør å kalle seg kunstnere?
”Du skal ikke tro at jeg har tid til deg!”
- vi binder oss slik til våre skrevne avtaler at en må ”rydde plass” i kalenderen til en venninne men kjærlighetssorg. Det passer seg ikke å ha behov for andres nærhet og litt ekstra omsorg i vår travle hverdag. Det er som om vi bare lever livene våre igjennom den syvende sanser, og glemmer og fæle.
”Du skal ikke tro at jeg bryr meg om deg!”
- i hvertfall ikke nok til å vise det med å gi deg en klem. Det er som om vi ikke vil være nær hverandre. Hva skjedde med å holde rundt hverandre eller dukke uventet opp på besøk? Hvor ble den gode samtalen og lyttingen av? Og hvorfor er det slik at 600 mennesker i Norge tar sitt eget liv hvert eneste år, mye fordi de føler seg alene med sine egne følelser? Jeg forstår ikke.
Jeg sitter sammenkrøket i et hjørne av terrassen og skriver. Jeg har kultursjokk. Jeg vil aldri komme meg tilbake til Norge, aldri helt. En del av meg vil bli igjen i Sør-Amerika. Jeg vil aldri helt forlate skopusserne på Pradoen, Darlin og Angel på barnehjemmet, danserytmene på Mongos, de vakre gatene i Buenos Aires og jeg vil aldri helt forlate fotballen som ruller på El Alto.
Jeg kommer ikke tilbake som jeg dro.
Jeg har forandret meg.
Buenos Aires er en nydelig by! Den er full av farger, vakre mennesker og underholdning til maten. Byen vrimler av seloppnevnte kunstnere som livnærer seg ved å selge sin egen kunst, eller å opptre på gaten. Jeg synes det er en nydelig til å gjøre. Å leve fra hånd til munn, og leve for farger, og for det en tror på.
Det er rart å være i utlandet å se hjem på lille Norge. Lille fordi vi er så få mennesker på et stort areal. Det er rart å være bevisst på at jeg er født å oppvokst i et land fullt av regler, både skrevne og uskrevne. Vi flirer ofte over amerikanerenes hang til et regelfullt og stresset liv, men er vi egentlig så mye bedre selv? De slår oss nok i antall politiforeskrifter og skoleregler, men når det gjelder antall uskrevne sosiale regler så lurere jeg på om vi befinner oss i verdenstoppen.
”Du skal ikke tro at du er noe!”
- er det rart at det bare er 50 åringer med unormalt mye livserfaring som tør å kalle seg kunstnere?
”Du skal ikke tro at jeg har tid til deg!”
- vi binder oss slik til våre skrevne avtaler at en må ”rydde plass” i kalenderen til en venninne men kjærlighetssorg. Det passer seg ikke å ha behov for andres nærhet og litt ekstra omsorg i vår travle hverdag. Det er som om vi bare lever livene våre igjennom den syvende sanser, og glemmer og fæle.
”Du skal ikke tro at jeg bryr meg om deg!”
- i hvertfall ikke nok til å vise det med å gi deg en klem. Det er som om vi ikke vil være nær hverandre. Hva skjedde med å holde rundt hverandre eller dukke uventet opp på besøk? Hvor ble den gode samtalen og lyttingen av? Og hvorfor er det slik at 600 mennesker i Norge tar sitt eget liv hvert eneste år, mye fordi de føler seg alene med sine egne følelser? Jeg forstår ikke.
Jeg sitter sammenkrøket i et hjørne av terrassen og skriver. Jeg har kultursjokk. Jeg vil aldri komme meg tilbake til Norge, aldri helt. En del av meg vil bli igjen i Sør-Amerika. Jeg vil aldri helt forlate skopusserne på Pradoen, Darlin og Angel på barnehjemmet, danserytmene på Mongos, de vakre gatene i Buenos Aires og jeg vil aldri helt forlate fotballen som ruller på El Alto.
Jeg kommer ikke tilbake som jeg dro.
Jeg har forandret meg.
2 kommentarer:
kom hjem å få ein klem kjære du!!
Det at du har forandret deg er bra. Du kan kalle deg det jeg kalte meg da jeg var 2x ganger i England i mars: international norwegian :) Welcome! And one more thing, du skrive utrolig utrolig magnificent! Vaktene blir mange 1000 ganger mer interessant når jeg tenker over det du skriver, f.eks. dette innlegget. Takk.
Legg inn en kommentar