Valle de la Luna

Jeg har hatt en liten dagstur i dag, et lite hink sørover til månedalen. Det er ikke spesielt langt unna, men lang nok borte fra storbyen til at det går an å nyte stilheten. Formasjonene var festlige, det er nesten slik at en ikke tror at en går i en virkelig dal, men heller i kulissene til en Indiana Jones film. Vi ruslet rundt å bare ventet at filmmusikken skulle settes på for fult da vi hørte den sjøre lyden fra en fløyte, og der på toppen av en formasjon sto det en mann med poncho og spilte. Den langsomme musikken bar godt i dalen, og vi kom frem til at vi var kommet til filmens romantiske øyeblikk. Paret som hele tiden hadde gått en 20 meter bak oss var nå forsvunnet. Vi lurte litt på hvor de hadde stukket seg hen.

Det var Anita og meg som var på tur, og månedalen er virkelig verdt ett besøk selv om Lonley Planet sier at den er ødelagt av bebyggelsen rundt. Dette er jeg ikke enig i. Dalen var fantastisk, og i tillegg så var det nesten ikke andre turister der. Det gjorde at for meg så ble den et fristed som jeg sansynligvis kommer til å reise tilbake til og gjemme meg blandt formasjonene med en god bok. I tillegg så bor verdens kuleste dyr der viscacha. Det er kaniner med hale, som vi var så heldige å få se.

Første påskedag

Vel hjemme fra Buenos Aires så hadde jeg ikke spesielt mye påskestemning. Det hadde vært en fantastisk ferie uke, men selv det å bli vekket av prosesjoner i gatene førte ikke til noen stor påskestemning. Sånn passe halvtrøtt satt jeg meg søndagsmorgen på bussen sammen med resten av gjengen, vi skulle fraktes til gudstjeneste. Jeg hadde i siste liten bestemt meg for at jeg skulle være med, og jeg satt med frokosten i hånden og tenkte at denne "tradisjonen" vi har laget oss med at alle som reiser skal danses ut av landet, var ufattelig koselig, men en blir heftig sliten dagen etter på.

En hompete busstur senere befant vi oss på en fjelltopp på over 4000 moh. Både bål og grill var fyrt opp, og det luktet herlig. I tillegg så stakk høyfjellsola akkurat passe kraftig, og da jeg satt og nippet til kakao så fikk jeg virkelig følelsen av å sitte på påskefjellet hjemme. Det ble en herlig påskemorgen med gudstjeneste, grilling og papirfly konkuranse. Det siste var absolutt det morsomste spesielt fordi et par av fedrene til fotball konfirmantene ble litt overivrige. Alt i alt var det en fin opplevelse og bare nyte formiddaggen så høyt oppe.

Tanker fra en park i Buenos Aires

Noe som er litt rart med Sør-Amerika er ingen flytter hjemme fra før de gifter seg. Derfor så er det umulig å gå igjennom en park uten å se foreska og lidenskapelige par. I hver eneste park er det minst tre par som står, sitter eller ligger og kysser hverandre. Det er ofte så heftig at min skandinaviske bluferdighet får meg til å ønske meg langt vekk. Men samtidig så synes jeg det er veldig fint å se 40 åringer holde hverandre i hendene og stå og kline like naturlig som om de var 18 år.

Buenos Aires er en by av drømmer, en by hvor mange drømmer har begynt og hvor gamle drømmer har blitt sterkere. For meg har det vært helt fantisk å vandre i en europeisk storby igjen. Se de vakre bygningene, de vellykkede menneskene, kunstnerne og ikke minst rikmannsfruene som representerer hva jeg ikke vil bli. En kvinne ydmyk og underlagt sinn mann i ett og alt og viss eneste underholdning er å stelle med sitt eget utseende og møte andre fruer på eksklusive kafeer.

Nei, jeg vil benytte meg av den enestående muligheten jeg har til å være kvinne over mitt eget liv. Jeg vil bruke de evner jeg har og bekjempe utfordringer. Det er klart at det jet-set livet som vi ser og delvis har levd her i Buenos Aires er veldig forlokkende, men den eneste måten jeg vil inn i det er dersom jeg klarer å arbeide meg opp selv. Jeg vil ikke inn på andres nåde og min skjønnhet.

Dette med å gifte seg til penger høres kanskje litt rart ut hjemme i Norge, men her i Buenos Aires blir det sett på som et bra trekk. Jeg har til og med blitt rådet til å velge en mann fra nord i Argentina fordi de er rikere enn dem i Buenos Aires, jeg må innrømme at dette høres litt rart ut, men kvinnen jeg snakket med var helt seriøs da hun sa det.

Det sterkeste møte jeg har hatt i Sør-Amerika var å se meg selv i speilet å innse at etter å ha jobbet et halvt år i Norge som ufaglært, er jeg et rikt menneske her. Jeg går på de fineste restaurantene og tar taxi hvor hen jeg vil uten at jeg tenker over hva det koster. For meg så er det faktisk billig. Det er rart å tenke på.

En annen ting som er rart her er hvor gale alle er etter det typisk skandinaviske utseende. Hvor ettertraktet vi er på grunn av vårt blonde hår og blå øyne. De at vi kunne ha giftet oss rikt om vi ville er forskrekkende mulig. Men akkurat her i Argentina skulle jeg gjerne vært mørkhudet. Den oppmerksomheten vi får er direkte plagsom, og om jeg ikke var lei av den machismen som finnes her fra før av så har jeg nå fått den helt opp i halsen.

Vi kan ikke gå ut å danse uten å måtte hindre 20 menn hver kveld fra å kysse oss, vi må finne oss i at hvem som helst stryker oss over armen og prøver å holde oss i hendene når vi går forbi og vi må finne oss i å bli fotografert når som helst og hvor som helst. Taxier er heller ikke noe unntak. Menn på denne siden av verden mangler rett og slett forestillingen om at kvinner er personer, her blir vi behandlet som om vi er objekter, en ting det er om å gjøre å eie. For å si det slik jeg er dritt lei latinske menn. For om de enn er aldri så vakre så oppfører de seg som om de har lite i hodet.

Heldigvis er det ett middel som hjelper: falsk forlovelses ring. Jeg oppdaget det med en tilfeldighet på hostelet. En av brasilianerne som bodde der ble opprørt da han så ringen jeg bar på min venstre ringfinger og skulle absolutt snu den slik at pynten ikke var synlig. Han visste selvfølgelig ikke at det bare var en ring jeg hadde kjøpt på markede den dagen og jeg visste ikke at de her bruker motsatt hånd en hva vi buker hjemme. Men jeg fant i hvert fall ut hvordan jeg kunne holde mannfolkene litt mer på avstand. Ganske greit.

Som en kort oppsummering til slutt kan jeg si at Buenos Aires er en helt fantastisk by hvor jeg har trasket mye gatelags, spist mye god mat, danset, godt på museer, shoppet og ikke minst møtt mange hyggelige mennesker. Det er absolutt en by jeg vil anbefale alle å dra til, men den føles kanskje enda bedre etter å ha besøk en typisk Sør-Amerikans stor by slik at en virkelig kan nyte de rene gatene og de vakre bygningene. En dagstur til Urugay er heller ikke å forakte, det virkelig helt forskjellig fra Argentina. Uansett så har jeg kost meg masse.

Nei, jeg danser ikke, men det var morsomt å sitte på denne kafeen å se på tango og høre på musikkerne, to eldre menn, spille.

Palmesøndag

Jeg setter på et tak i Buenos Aires. Jeg sitter på et tak i BuenosAires og nyter en café mocca, eller cappecino mocca som det heter her. De andre jentene på Casaen i La Paz lenkter etter typisk norsk mat som brunost. De blir lange i øynene når noen får en pakke med denne delikatessen til huset. Jeg savner ikke denne innkokte massen, men en virkelig god café mocca, laget fre en ordentlig espressomakin, helt i en pappkopp klar til å tas med på bytur, det er hva jeg mangler mest her i Sør-Amerika.

Buenos Aires er en nydelig by! Den er full av farger, vakre mennesker og underholdning til maten. Byen vrimler av seloppnevnte kunstnere som livnærer seg ved å selge sin egen kunst, eller å opptre på gaten. Jeg synes det er en nydelig til å gjøre. Å leve fra hånd til munn, og leve for farger, og for det en tror på.

Det er rart å være i utlandet å se hjem på lille Norge. Lille fordi vi er så få mennesker på et stort areal. Det er rart å være bevisst på at jeg er født å oppvokst i et land fullt av regler, både skrevne og uskrevne. Vi flirer ofte over amerikanerenes hang til et regelfullt og stresset liv, men er vi egentlig så mye bedre selv? De slår oss nok i antall politiforeskrifter og skoleregler, men når det gjelder antall uskrevne sosiale regler så lurere jeg på om vi befinner oss i verdenstoppen.

”Du skal ikke tro at du er noe!”
- er det rart at det bare er 50 åringer med unormalt mye livserfaring som tør å kalle seg kunstnere?

”Du skal ikke tro at jeg har tid til deg!”
- vi binder oss slik til våre skrevne avtaler at en må ”rydde plass” i kalenderen til en venninne men kjærlighetssorg. Det passer seg ikke å ha behov for andres nærhet og litt ekstra omsorg i vår travle hverdag. Det er som om vi bare lever livene våre igjennom den syvende sanser, og glemmer og fæle.

”Du skal ikke tro at jeg bryr meg om deg!”
- i hvertfall ikke nok til å vise det med å gi deg en klem. Det er som om vi ikke vil være nær hverandre. Hva skjedde med å holde rundt hverandre eller dukke uventet opp på besøk? Hvor ble den gode samtalen og lyttingen av? Og hvorfor er det slik at 600 mennesker i Norge tar sitt eget liv hvert eneste år, mye fordi de føler seg alene med sine egne følelser? Jeg forstår ikke.

Jeg sitter sammenkrøket i et hjørne av terrassen og skriver. Jeg har kultursjokk. Jeg vil aldri komme meg tilbake til Norge, aldri helt. En del av meg vil bli igjen i Sør-Amerika. Jeg vil aldri helt forlate skopusserne på Pradoen, Darlin og Angel på barnehjemmet, danserytmene på Mongos, de vakre gatene i Buenos Aires og jeg vil aldri helt forlate fotballen som ruller på El Alto.


Jeg kommer ikke tilbake som jeg dro.
Jeg har forandret meg.

Frihet

“Cause you’r free, to do what you want to do,” en verselinje fra en sang som spilles mye på diskotekene her. Jeg kan ikke la være å smile når jeg hører den, for det stemmer virkelig. Det har nettopp gått opp for meg at jeg virkelig er fri! Jeg kan gjøre hva jeg vil, reise hvor jeg vil, studere hvor jeg vil, bli hva jeg vil og jeg kan bli så rik som jeg vil. Det finnes ingen begrensninger!

Jeg har selvfølgelig alltid visst at jeg har hatt muligheter, men jeg har aldri riktig helt sjønt omfanget av dem. Det er først nå at det har godt opp for meg hvor total denne friheten jeg har er. Jeg fryder meg over at jeg selv kan velge hvem jeg vil ha kontakt med, jeg nyter å ha muligheten til å være ute så lenge og hvor ofte jeg vil, men mest av alt er jeg overveldet av det at jeg er i stand til å forsørge meg selv. Jeg kan ta ansvar for mitt eget liv. Jeg er heligvis ingen boliviansk jente som må gifte seg for å være i stand til å klære å flytte hjemme fra økonomisk sett.

Det er fantastisk å være født i Norge.

Det har forresten flyttet inn to gutter i jentekollektivet. Casæn har forrøvrig vært rammet av et stort kvinnefall de siste ukene. Vi har godt fra å være 20 til nå stusselige 14. Det er virkelig trist når folk reiser, spesielt er Heges: ”¡Vamos a bailar!”, sterkt savnet.

Men uansett så var ikke undertegnede spesielt fornøyd med at det flyttet gutter inn på Casæn, snarere tvert imot. Jeg er nemlig blitt veldig glad i det unike jentemiljøt som er her. (Det er nemlig helt fantastisk å kunne klage høylytt over menssmerter uten at nøn blir pinlig berørt.) Men jeg ble litt mildere stemt mot nykomlingene når det for det første ble klart at de bare skulle bo her i helgene og for det andre at de fikset PC-en. Tror forresten det skal bli greit å ha et par mannfolk på Casæn til å fikse alt teknisk som tar lang tid, PC-ene trenger for eksempel å bli formatert. Jeg blir av en eller annen grunn (latskap) forferdelig uteknisk hver gang det er snakk om nø langtrekkende og kjedelig, som foreksempel formatering.

Jeg er nå forresten begynt min tredje uke på jobb som fotball trener, og jeg elsker jobben min. Det er rett og slett utrolig gøy å trene så mange smilende unger. Men jobben er mentalt stress. Det er lange dager, og alt har ikke kommet helt i gang ennå fra kommunens side, så det blir litt rare uker. Den skarpe solen og oksygen mangelen opp på el Alto er også trøttende, men heldigvis så går ikke bolivianere ut når det regner, og da spiller de i hvert fall ikke fotball i bløtt vær, så det er mange kanselerte treninger, og derfor mer tid til å slappe av.

En ekstra bonus med jobben er at jeg selv også får trent litt ekstra i 4000 moh. Men det må jeg hilse å si at bloddoping er harde greier, til alle dere som har tenkt å være misunelige på min gode kondis når jeg kommer hjem. Dere kan få vite med en gang at jeg sliter virkelig for hvert eneste åndedrett jeg tar når jeg trener kondisjon. Det merkes godt at det ikke er mye oksygen i lufta.

Men sånn sum sumarum, så trivs jeg fremdeles veldig godt her i La Paz. Fikk forresten brev fra Marianne i slutten av forrige uke. TUSEN TAKK SKAL DU HA! Jeg trenger vel ikke å nevne at jeg ble kjempe glad for det.

Sånn ellers stor klem til dere alle, også lar jeg høre fra meg etter påske. Stikker en liten tur til Buenos Aires jeg.