Hanne på tur.: 2009

Jeg er ute på tur i Boivia for å bli bedre kjendt med landet, og for å se alle de stedene jeg til nå bare har hørt snakk om. Jeg reiser sammen med Tonje og Anita fra casaen og en argentiner som heter Christian. Vi reiser med ukomfortable busser på uasfalterte veier, og vi kan ikke annet enn å stortrives, selv om vi innimellom blir veldig slitne.

23 juni. Chochabamba

Pen by med Jesusstatue, herlig fruksalat og sommervær. Rett og slett herlig etter at nettene har blitt lange og kalde i La Paz. Det er forresten i kvinnefengselet i denne byen at de 3 norske jentene, som ble tatt for å smugle 22 kg kokain, sitter buret inn. Ryktene sier at det bolivianske politiet er på jakt etter en fjerde norsk jente som skal ha vært med på opplegget. Det sies også at jentene ønsker besøk, men vi følte ikke at det var helt ok og oppsøke dem som om de skulle ha vært hovedatraksjonen i en dyrehage, men vi måtte jo selvfølgelig bort å se på fengselet som ikke var spesielt stort.

Det mye omtalte fengselet.

Cochabamba

ved føttene av Jesusstatuen

24 juli. Potosi

Gammel koloniby som en gang var verdens rikeste by, takket været sølvet i Cerro Rico. Det sies at det ville være mulig å bygge en bro mellom Potosi og Spania av alt det sølvet som ble hentet ut av fjellet og fraktet over havet til Spania. Behandlingen som indianerne, som måtte arbeide i minene for dem, fikk er et trist kapittel, det sies at en kan bygge en bro over samme distansen av knoklene til dem som døde i gruvene.

Selv i dag har minearbeiderne det vanskelig De arbeider enten 8 timer daglig 6 dager i uken for 150 – 200 dollar månedlig, uavhengig av hva de finner. Eller så arbeider de på akkord i Coperativene (samvirkelagene) og får betalt for akkurat så mye som de finner. De fleste velger å arbeide på den siste måten, selv om de ikke har noen sykeordninger eller lignede velferdsordninger, i håpet av at de skal finne en stor mengde av bra kvalitet av et mineral som gull, sølv, zink eller tinn.

Arbeidsplassen i gruvene er farlig, hvert år dør en 50 mennesker i dynamitt eksplosjoner eller som følge av at gruveganger raser samen rundt dem. Hvor mange som dør hvert år som følge av støvet og alle de giftige gassene de puster inn er det igjen som vet.

Vi fikk oss en guidet tur ned i gruvene, og det var virkelig klaustrofobisk. I de færreste gangene var det høyt nok under taket til å gå oppreist, og flere plasser måtte vi åle oss på magen. Vi hadde en bra guide som tidligere hadde arbeidet i gruvene, så det var veldig lærerikt å være er inne. Men det var ubehagelig med de trange gangene og alt støvet, og jeg kan ikke forstå hvordan folk holder ut å arbeide er nede. Det må vare bortimot verdens verste jobb.

25-26 juni. Tarija

Helt sør i Bolivia ligger Tarija, en buy omtrent like stor som Stavanger, et annet fellestrekk med min hjemby er at den er den rikeste byen i landet. Her har folkt privat biler og husene er større enn ellers i Bolivia. Byen minner egentlig litt om en sør europeisk by hvor ingen har dårlig tid, og alle smiler.

Tarija er vinfylket i Bolivia og produserer en del for eksport. Her er det utallige vingårder og en flaske av fjordårets vin koster 20 bolivianos ca 15 kroner. Det er langt mellom de virkelige kvalitets vinene, men atmosfæren er der absolutt.

Vi dro ut til en vingård ca 20 min utenfor byen. Gården heter La Casa Vieja, ”det gamle huset”. Bygningene er fra 1600 tallet så gården bar sitt navn med rette. Her fikk vi prøvesmake av fulle glass, og alle fire var lettere beruset på vin og singani før vi hadde brukt en bolivianos der inne. Merkelig foretningsstrategi, jeg tror vi drakk for mer en hva vi kjøpte der inne. Men det var absolutt en morsom opplevelse.

27 juni Santa Cruz.

Bolivias brasilianske by. Med pene jenter, machismo, billøp i gatene og en blomstrende nasjonalisme. Santa Cruz ut av Bolivia! Trenger jeg å si at de har penger i denne byen?

En ting jeg føler for å si er at å være alene i en fremmed by er ikke noe kjekt, en treffer jo selvfølgelig en masse koselige mennesker, men jeg lite ikke å vite at jeg hadde ingen lengre i Boilvia. Jeg var siste person der. Alle de andre casajentene hadde dratt. Og jeg var ganske klar for å dra hjem selv, så fra en telefonkiosk i Santa Cruz og ved hjelp av en hjelpsom dame i et reisebyråd fikk jeg fremskyndet min retur til Norge. Det var egentlig ganske godt å kjenne seg ferdig i Bolivia, og bestemme seg for at nå ville jeg hjem. Det holdt lengselen etter Bolivia i sjakk for en stund. Men nå ett år etter kjenner jeg at jeg gjerne vil tilbake og besøke landet og La Paz igjen, men aller mest vil jeg dra tilbake og treffe menneskene. Selv om de fleste ikke er der lengre. Alle casajentene er i Norge, og jeg ser dem altfor lite, som forventet. Diego studerer i Tyskland, Freddy søker om visum til Tyskland eller Sverige, Lucy og Andrea har flyttet innad i La Paz. Alle andre turister jeg traff er selvfølgelig tilbake til sine respektive hjemland. . . Og jeg kjenner en trang til å snart komme meg ut igjen.

Siste solnedgang i Bolivia

Lago Titicaca sett fra luften.

Dra fra La Paz i mikrofly, hvor gøy er ikke det? Eller det var vel egentlig ikke et mikrofly, det var heller et minipassasjertur. 20 passasjerer er ikke store greiene. Men det som var stort var uuutsikten. En kunne se La Paz, El Alto, Altiplano (høysletten) og vi suste av gårde mellom de mektige Andesfjellene.

Vel fremme ble jeg plukket opp av Lucia, en god venninne av Lucy. Det var veldig kjekt å bli hentet. En føler seg godt passet på. Lucia var ei koselig dame, og selvfølgelig booket jeg min tur inn på pampasen med hennes reiseselskap. Men jeg var litt skeptisk da jeg så på passasjerlisten at jeg hadde valget mellom å reise med barnefamilier eller to japanske jenter (japanske jenter prater sjeldent engelsk eller spansk når de er i Sør-Amerika). Heldigvis for meg så viste det seg at det også var to israelske gutter som skulle ut på pampasen samme dag. Lucia hadde ikke nevnt dem i begynnelsen fordi hun trodde at jeg, som alle andre, hadde noe i mot israelere. Alle sier at de er bråkete, klikkete og at de er ignorerende. Men Lucia forsikret meg om at de var ”muy buena gente” (meget bra folk), så jeg var spent på hvordan reisefølget kom til å bli.

2 israelere, 3 koreanere og meg. Israelerne snakket bra engelsk og var koselige, men koreanerne . . . vi fant aldri helt ut om de bare var uhøflige og ikke ville prate med oss, eller om de pratet svært lite engelsk. Vi fant etter hvert ut at den ene pratet bra engelsk, men han virket også som om han ikke ville snakke med oss. Men jeg fant ut at det beste var bare å la være å bry seg. Selv om det er litt rart og ikke kommunisere med dem du er stuet sammen i en bitteliten båt med i flere dager.

Pampas, sletteland. Store gressletter og elven Yacuma som renner igjennom dem.

(Hm, fransk baker i eksil som forstyrrer meg i min dagbokskriving for å selge meg verdens beste nybakte sjokolade croassonter er slettes ikke verst.)

Pampas turen består for det meste av å sitte i en stor kano med påhengs og bli fraktet rundt om kring på elven for å se på dyr. Og dyr var det mange av. Vi så mange aligatorer og kaimaner, rosa delfiner, flodsvin, brøleaper, verdenskulete fugl: paradisfugelen, tucan, papegøyer, dovendyr, Pippi ape, skilpadder, anakonda og masse forskjellige fuglearter. I tillegg til å se på dyr fisket vi etter piraja, den smaker ganske godt, spilte fotball, og av en eller annen grunn så var jeg eneste jente på banen, og svømte sammen med de rosa delfinene i elven. Det var kort oppsummert en veldig fin tur.

Jeg klarte selvfølgelig også å bli syk. Dumme magen min. Så jeg var rimelig kaputt den ene dagen. Men det var en god opplevelse allikevel, for alle var veldig snille og tok veldig vare på meg. Israelerne, Aviel og Adam tok med mat fra middagen til meg, og de tvang meg til å spise. Guiden vår Jimmy lagte meg en mate, en urtete, laget av en eller annen jungelplante. Den smakte beiskt, men jeg var flink og drakk opp. En av guttene som jobbet på campen kom og holdt meg med selskap, jeg hadde så vidt vekslet noen ord med ham tidligere, så det var veldig koselig. Det var enda et eksempel på hvor annerledes kulturen er. Han holdt meg med selskap til jeg ikke orket å prate mer, og jeg måtte begynne å pønske på hvordan jeg pent kunne be han la meg være i fred. Heldigvis var det noen som ropte på han akkurat da, og jeg fikk endelig sove.

Stuck in Rurre

Vel tilbake fra Pampasen så det ikke ut som om regnet som hadde fulgt o ss på hele turen hadde tenkt å gi seg med det første. I byen ble det sagt at ingen fly ville ta av , eller lande som følge av at gressrullebanen var gjennombløt og myk og derfor ubrukbar. Det var forventet at denne situasjonen ville vare i minst 3 til 4 dager til. Det gikk også rykter om at veiene til La Paz var i verre stand enn vanlig og at bussen som vanligvis tok 22 timer var oppe i 30 timer eller mer. Dessuten var det fare or jordras på grunn av alt regnet. Det vil si at veien når som helst kunne rase sammen. Båten til La Paz, eller rettere sagt halvveis til a Paz tar tre døgn. Så jeg satt mer eller mindre ufrivillig fast i Rurre de neste dagene. Men det plaget ikke meg. Jeg booket om flybilletten min til den 18 juni og dro på tur inn i jungelen sammen med Adam og Avier (israelerne fra pampasen).

Vi hadde meldt oss på en 4 dagers campingtur i jungelen hvor vi om dagen skulle gå fra en leirplass til den andre. Den andre kvelden i jungelen gikk vi på kveldstur for å se om vi kunne oppdage noen dyr. Vi hørte regnet i det fjerne så vi tok med oss regnponchoer. Det ble litt av et uvær. Det lynet og det tordnet, og regnskogen levde virkelig opp til navnet sitt. Hele skogbunnen ble forvandlet til et hav av små bekker og dammer, kun avbrutt av større elver.

Vi vasset i vann til knærne, snuflet i skjulte grener og hull og lo i lyset fra hodelyktene. Skogen var ikke til å kjenne igjen. Det var jo vann overalt!

Men det var en opplevelse å være ute i slikt drittvær, og håpe på at guiden Mario visste hvor vi var, for vi kjente ikke igjen skogen for bare vann. I tillegg til at det var krevende å ta seg frem var ”stien” rett som det var sperret av en elv hvor vi måtte lete etter nedfalne trær som vi kunne klatre over på.

Da vi kom tilbake til leiren var det et ”telt” (oppspent presenning) halvfullt med vann som møtte oss. Det ble en bøt natt, og morgenen etter viste det seg umulig å fortsette til den andre leiren i skogen på grunn av vannmengdene. Så vi gikk tilbake til hovedleiren i nærheten av elven Tuichi hvor vi hadde sovet den første natten, og det fantes hus på stylter og tørre senger.

Det visste seg at skogen var full av israelere på tur. Så vel tilbake til leiren følte jeg meg litt utenfor da alle skravlet på hebraisk. Men litt etter litt ble det bedre, Adam og Aviel ble mine tolker, og de av israelerne som kunne engelsk skiftet etter hvert språk når jeg var i nærheten.

Jeg storkoste meg i det lille Israel som jeg befant meg i midt inne i Amazonas. Her ble alt delt. Noen hadde med seg kokekaffe til min store glede, og måltidene ble lange og fulle av latter og diskusjoner. Og jeg forsto etter hvert godt hvorfor de er så stolte over sin kultur.

Rurrenabaque var en kjempe opplevelse og jeg fikk til og med se et skjeldent dyr, jeg tror det var en ocelot, men navn og slikt forsvinner fort ut av hodet. Det var en ny opplevelse å reise alene , og jeg stortrivdes med å møte så mange hyggelige mennesker. I tillegg så var regnskogen et fint sted å være. Jeg håper at vi klarer å ta vare på den. Den er uerstattelig.