Tirsdag etter bryllupet ringer mobilen min. Det er Freddy som vil invitere meg med på en festival. Jeg sliter litt med å forstå helt hvor og når dette skal foregå, så vi blir enige om å møtes senere på dagen.

Over en kopp en kopp kaffe forklarer han meg om landsbyen han kommer fra, Cañaviri, og hvordan de denne uken skal feire sin helgen San Felipe slik de gjør hvert halv år. Han sier at festen skal vare i 4 dager og at jeg er velkommen til å være så lenge jeg vil. Jeg er imidlertid litt skeptisk, forstår ikke helt hva jeg har der å gjøre og føler heller ikke at jeg kjenner Freddy så spesielt godt og er litt redd for å føle meg malplassert om jeg drar. Men samtidig så virker det som en utrolig mulighet til å få se en typisk landsby og ha det moro. Så vi blir enige om at jeg skal komme på torsdagen. Freddy er litt misfornøyd med at jeg går glipp av den store paraden onsdag, men det får så være.

Da Freddy følger meg til bussen, sier han litt tilfeldig: "Men bli med å dans i paraden i morgen." Da har jeg ikke noe valg lengre. Er det noe jeg har hatt lyst til her i Bolivia så er det å lære å danse folkedans for å få delta i en parade. Men jeg lurer selvfølgelig på hvordan jeg skal få øvd og lånt kostyme. "Bli med hjem til meg", sier Freddy kjapt, jeg kan lære deg å danse og hele familien driver å arbeider på kostymene i stua, og du låner bare ett av oss sier han. Og jeg blir med.

I to timer står jeg midt i ei lita stue, som er full av folk som prøver kostymer, å prøver å lære å danse Caporales slik guttene gjør det, med lite hell i begynnelsen. Men tilslutter Freddy fornøyd med meg, da har jeg lært grunnstegene og de 4 forskjellige turene som guttene danser med, og jeg vet at jeg dagen etter skal danse sammen med 50 andre og at det er viktig at jeg klarer å danse likt.

 

Klokken 12 dagen etter står jeg reise klar på bussterminalen på el Alto, Freddy kommer selvfølgelig ikke før klokken er 1 men det må en bare regne med når han og familien har ansvaret for å organisere kostymer og mat til 90 Caporaleser. Men vi kommer oss jo av gårde.

 

I Cañaviri blir det skifting til kostymer, og siste klargjøring av dem. Det som er morsomt er at det viser seg at det kun er meg som greier å finne ut hvordan vi skal surre et hvitt og ett rødt bånd i rett mønster rundt pisken som vi danser med i hånda. Så jeg blir ansvarlig for å fikse det. Men etter litt om enn alt for sent er vi ferdige og løper til der hvor paraden skal starte. Det møter vi sammen med alle de andre Caporalesene og jeg oppdager til min overraskelse at Freddy er en av de 4 lederne for dansegruppa, kalt "guia" betyr guide.

 

Vi danser på rekker 4 og 4 og jeg blir heldigvis plassert i 2 rekke rett bak Freddy slik at jeg har noen å snik se på. Vi danser for vel en time, før vi stopper og det kommer frem en mengde øl kasser og vi får en litersflaske hver. Det fine med flasker er at de er mørke og at ingen ser hvor lite du drikker, og Freddy har love4 meg at jeg skal slippe drikkepress. Litt press blir det nå allikevel, men alle er innstilt på både og danse og å drikke og derfor så blir det ikke så mye. Og slik fortsetter vi dagen, dansing i timevis i de små gatene i landsbyen, kun avbrutt av drikking.

 

Men det er ufattelig gøy! Og alle er koselige og veldig imøtekommende, slik bare bolivianere kan være. Jeg hilser på Freddys 2 søsken og hans hundre "primos", søskenbarn. Det er ganske forvirrende å prøve å huske hvem som er i slekt med hvem så jeg gir rett og slett opp. Men jeg stor koser meg, og føler meg slettes ikke utenfor selv om jeg knapt ser Freddy som styrer rundt å passer på at alle har det bra.

 

Like før det blir mørkt danser vi foran kirken til ære for San Felipe, her bruker vi det vi har av krefter for å virkelig demonstrere hva vi kan, og på dette tidspunktet henger jeg virkelig med. Etter på merker vi hvor utrolig kaldt det er. Det er stjerneklart og jeg skjelver, og jeg ser på jentene som nesten ikke har klær på seg og tenker at de må være enda kaldere!

 

Heldigvis er det flere som fryser og vi springer hjem til huset til Freddys bestemor og skifter. Varme og gode sitter vi en hel gjeng inne på et bittelite rom og skravler og drikker. Jeg føler meg virkelig som en del av gjengen og blir glad av å høre at det er flere som danser for første gang. Senere på kvelden er det konsert og fyrverkeri på plassen, og det er virkelig en festkveld.

 

Det var egentlig avtalen at jeg skulle dra hjem denne kvelden, for jeg hadde ikke lyst til å love at jeg skulle bli natten over. Men jeg hadde det gøy og var sikker på at jeg kunne føle meg trygg samen med Freddy så jeg valgte å bli til dagen etter og kose meg på festen som var.

 

I totiden på natten hanket moren til Freddy oss inn, sammen med et par av søskenbarna hans. Nå var det tid for å sove. Vi skulle tross alt tidlig opp å danse neste morgen. Hun serverer oss nattmat og sender og så i seng. Vi 4 blir plassert inne i et lite hus med to rom og vi skal sove på halmmadrasser!!! Ganske så eksotisk. Jeg stuper i seng med klærne på for å slippe å våkne av at jeg fryser om natta. Det blir nemlig like kaldt inne som ute fordi de ikke isolerer husene sine! Jeg er trøtt som en strømpe og sovner med en gang. Guttene derimot har tenkt å snike seg ut igjen for å feste videre.

 

Dagen etter får jeg høre at moren har låst døren med hengelås slik at de ikke kom seg ut.

 

Torsdags morgen. Vi står opp klokken 7. Tar på oss støvlene med bjeller og lar resten av drakten bli hjemme for vi går ut i gatene. Der treffer vi på en del andre Caporales og vi danser oss av gårde til huset til den familien som skal servere frokost! Det viste seg at vi hadde bommet, og at det vi kom til var lunsjhuset. Så vi hjalp til med å henge opp girlandere og rigge i stand bor før vi danset oss videre til neste hus. Frokost var det dessverre ikke. Men det var øl. Mat fikk vi ikke før klokken var 1 og vi hadde danset oss tilbake til det første huset. Da var jeg virkelig sulten!

 

I hvert hus vi danset oss innom ble det båret frem drikke og det var et band som spilte i hver gård. Store band i Bolivia som for eksempel Carcas som spilte på ettermiddagen og som landsbyen hadde betalt 70 000 dollar for at de skulle spille. Det var en stor konsert og jeg koste meg veldig, men dessverre var det dessverre ganske mange som hadde fått alt for mye innenbords.

 

Jeg kunne ikke bevege meg alene uten å bli stoppet av fulle mannfolk så jeg var enten med Freddy eller moren hans. Men jeg var ikke eneste jente som ble plaget. En av søskenbarna til Freddy dro med seg konen sin etter seg. Hun protesterte og ville absolutt ikke være med og hele henne lyst av frykt. Da de passerte Freddy og meg klamret hun sei til meg, og tagg Freddy om å snakke mannen hennes til fornuft. Hun var redd. Jeg holdt rundt henne og Freddy gjorde sitt beste, men til slutt kunne vi ikke gjøre mer. Heldigvis hadde søskenbarnet roet seg litt ned og de forlot ikke konserten, men tanken på hva som ville skje senere på kvelden med henne plaget meg.

Rett etter at konserten var slutt brøt det ut en sloss kamp, og det var da jeg gikk fra å si til Freddy: ”Jeg skal hjem snart,” til ”Jeg skal hjem nå.”

 

Det var en helt uforglemmelig opplevelse, og jeg er veldig glad for at jeg forlot festen da jeg gjorde det. For selv om Freddy i etterkant forteller meg om 2 fantastiske dager til, med bål og stjernehimmel om natten, er jeg sikker på at jeg fikk med meg det beste av festivalen. Og jeg er veldig glad for at jeg slapp ubehagelige situasjoner.

 

Men ett er sikkert dette var en ”en gang i livet hendelse” og det beste jeg har opplevd så langt i Bolivia, jeg koste meg virkelig halvt i hjel i tillegg til at det var veldig spennende å få oppleve boliviansk kultur med å stå midt oppi den. 

Firmanavnet sier kanskje noe om lydkaliteten?

Freddy og søsteren.

Hos frisøren.

Min Caporeles drakt. Jeg danset som sagt sammen med guttene.

Freddys mor til venstre. Hun var virkelig et herlig menneske, og som hun passet på meg.

Dansere i morenada antigua. En annen dans en hva jeg danset.

San Felipe blir båret rundt i gatene.

Slik serverer man velkomstdrinker.

Invitert i et bolivansk bryllup

Fredag 25 april, jeg sto opp tidlig og dro fra huset helt klar for å dra på fjelltur 08.30 sto jeg utenfor reisebyrået og ventet og 08.40 fikk jeg beskjeden om at turen var avlyst!  Skuffet og sint trasket jeg ned Sagarnaga. Jeg var virkelig irritert over å ha mistet fjellturen min og å måtte bruke helgen min i La Paz når jeg virkelig ønsket å komme meg vekk fra storbyen. Men jeg gikk der og trampet, og skulte sannsynligvis stygt på tiggeren som står på hjørnet ved calle Morillo, kom jeg på ar jeg hadde vært inne på et annet reisebyrå dagen før som også hadde turer til Choro, hvor jeg ønsket å dra. Jeg tenkte som så at jeg hadde ingenting å tape og bestemte meg for å stikke innom for å høre om turgruppa hadde dratt for dagen.

Selvfølgelig hadde bilen dratt da jeg kom til kontoret. Men hun som arbeidet der gjorde virkelig alt for å se om det var mulig å få meg ut på tur den dagen. Inkludert å ringe hver eneste guide som var i La Paz for å finne ut om de var ledige. Hun tok telefoner hit og dit og innimellom så fortalte hun meg om de forskjellige turalternativene som var. Denne organiseringen tok bortimot 2 timer, og det var slik at jeg ble kjent med Lucy, som hun het.  Dessverre for meg så var det ingen muligheter for å komme meg på tur, men det gjorde ikke så mye for Lucy tok meg med på en konsert samme kvelden.

Lucy og kjæresten hennes.

Bandet het Kala Marka, og de er virkelig populære her i Bolivia. Alle i alle aldre, så lenge de føler seg tilknyttet til aymara kulturen, liker dem, og det som er så spesielt er at de spiller folkemusikk. Tradisjonene er virkelig sterke og levende her i Bolivia. Jeg synes det er utrolig fint å se. Stemningen sto i taket og for et show det var. Musikere, dansere, lysshow, ”inkaritualer” og dramatisering i dans av Bolivias historie og forskjeller i dag.

Konserten var en fantastisk opplevelse, men enda større var det å endelig få komme nærme den bolivianske kulturen som er så rik og inkluderende. Jeg føler meg så heldig som den siste uken har fått møte så mange fantastiske mennesker, og det som er en virkelig fin fellesnevner med dem er at de alle er stolte over Bolivia og aymarakulturen. Når de i tillegg møter meg med interesse og aksepterer meg som jeg er så kan jeg ikke si annet en at jeg føler meg ubeskrivelig heldig og veldig godt tatt i mot.

Lucy fortsatte forresten å være helt fantastikk, dagen etter tok hun meg med i et ekte boliviansk bryllup. Dette har vært en av de tingene jeg virkelig har hatt lyst til å oppleve her så jeg var veldig gira på å få oppleve en slik fest.

Klokken 17.00 troppet jeg opp på kontoret til Lucy, pent kled, men ikke i galla. En time etter, typisk Bolivia, var Lucy klar til å gå, så vi dro til frisøren for å få lagt håret i en skikkelig 80 talls stil. Stort. Vi regnet med at dette skulle ta en halvtime, men med mitt rebelske hår, som er umulig å legge, tok det selvfølgelig en time. Dette var irriterende for Freddy, en god venn av Lucy som ventet på oss på kontoret. Han ble forresten tvangsutnevnt av Lucy som min kavaler den kvelden.

Jeg var litt bekymret for dette med presanger og slikt, hvordan var skikkene og hva tid skulle vi fikse det. Men Lucy forsikret meg stadig om at det fikser vi snart. Snart viste seg å være 1 minutt før vi gikk inn bryllupslokalet. De satt nemlig å solgte tepper, kopper og annet fint til å gi bort rett utenfor døren. Ikke snakk om en å bringe med seg en gjennomtenkt gave. Jeg syns egentlig litt synd på brudeparet for de må jo få omtrent 10 forsjellige kaffesett, for ikke å snakke om hvor mange forskjellige sengetepper, ikke snakk om at fargene skulle stå til hverandre.  

Vi kjøpte et sengeteppe og et enkelt kaffesett, fikk det fint pakket inn og Lucy og Freddy entret lokalet med en svært nervøs lys jente.

Festlokalet med cholitaer.

Vi måtte stå i kø for å komme inn, ikke på grunn av trengsel men fordi alle skal igjennom et spesielt velkomstritual i bryllupsfestene i  Bolivia. Jeg var veldig redd for å si eller gjøre noe feil i og med at jeg var eneste menneske på festen som ikke hadde røtter fra Aymarakuturen, men både Lucy og Freddy var flinke til å forklare meg hva som skulle skje.

Endelig ble det vår tur og vi strømmet frem for å overrekke våre lykkeønskninger til brudeparet og deres padrinos, den som økonomisk støtter bryllupet. Først hilste vi på damene, deretter bruden, brudgommen, gi han gaven og så hilste vi på herrene. Dette var første gangen at jeg ble møtt med et oppriktig: ”takk for at du kom”, ”gracias para venir”, og det  fine er at de virkelig mener det når de sier det. De gav tydelig utrykk for at de syntes det var like stas at jeg var der som jeg syntes det var å være der. 

Så var det tid for å skåle til brudeparet. Vi fikk først servert en søt brunaktig drikk på 1 dl. Vi spilte litt av drinken på gulvet som et offer til Pacamama, moderjord, og så drakk vi ut glasset. Jeg fikk beskjed om at dersom jeg ikke gjorde det ville kelnerne fylle det opp igjen. Deretter ble vi servert en Singani, smaker mye som en mojito uten sukker også denne var 1 dl. Den skulle selvsagt ned på samme måten og tilslutt skulle 3 dl øl styrtes ned. Deretter ble vi takket for at vi kom av brudeparet og resten følget deres med håndtrykk, kyss på kinnet og konfetti ble strødd over hodene på oss.

Denne velkomstseremonien gjorde underverker for nervøsiteten min. Jeg følte ikke lengre at jeg trengte meg på, men at jeg var velkommen. I Bolivia er det mer vanlig å ta med venner til et bryllup Det er en god dess flere dess bedre stemning i lokalet. I tillegg så var Lucys venner herlig imøtekommende og jeg hadde det virkelig morsomt. Men det skal sies at det er veldig mye alkohol i slike bylluper. En må skåle med alle i tillegg så kan hvem som helst invitere deg på et glass. Det foregår slik at en sier: ”contigo”, ”med deg”, drikker opp glasset, fyller det opp og gir det videre til deg, hvor på du må invitere videre med å si ”contigo” til noen. Så styrter du glasset, fyller det opp og gir det videre. Heldigvis er det små glass det går i for det blir en del av dem. I tillegg så er det en regel med at dersom du glemmer å invitere videre, så må du drikke opp ett ekstra glass. Her dummet jeg meg ut første gang. Men en lærer fort.

Det er mye øl og dansing på bolivianske fester, men med gode venner som forklarer deg skikkene er det fullt mulig å unngå en dundrende hodepine dagen etter. For det første er det viktig å ofre til Pacamama, i tillegg så er det skikk å kvitte seg med ølskummet med å kaste det på gulvet. Det vil si at dersom du er flink så blir en kvitt ca halve glasset med øl ved å tømme det ut. Dette var noe alle gjør og det førte til at det ligger dammer med øl på gulvet inne i festlokalet og at det dessverre er lett å skli.

En annen skikk som jeg fant veldig rar her er at du som jente blir fulgt til dodøren, det er ikke snakk om at du skal gå alene noe som helst sted. Og det er heller ikke slik som det er i Norge med at jentene går 2 og 2 på do, nei, det er faktisk en av guttene som følger deg til døren for å passe på. For meg så føltes dette veldig rart, men det er veldig greit å bli passet litt ekstra på når det er så mye alkohol ute å går.

Brudetparet i midten og Freddy og meg på hver sin side.

Blåtur

Hver tirsdag har vi et felles Casamøte her på huset. Utsendigene med ansvar for huset Mari og Stig kommer til stua vår og vi koser oss med kaker. Men det viktigeste er at vi snakker sammen, noen ganger lærer vi noe nytt som for eksempel folkedans eller noe om kulturen, andre ganger så har vi en runde på hvordan alle har det. Denne tirsdagen var temaet Blåtur.

Og for en blåtur det ble. Vi dro til den såkalte påsketoppen, hvor vi var første påskedag. Det var mørkt som det alltid er etter syv, men månen skinte så det var virkelig vakkert. Ved påsketoppen venten Ben Tore med bål, og vi hadde leker, koste oss med pølser stekt på bål, pastasalat og ikke minst kakao.  I tillegg så koste vi oss med allsang. Det var virkelig fint å sitte på en topp i månelyset og se på La Paz som i mørket ligner på en juvel. En virkelig fin kveld.

I går snødde det forresten på E,l Alto og vi måtte avbryte treninga. Men sånn generelt så er det ikke så kaldt.  Jeg trivs veldig godt i La Paz for tiden.

Sjekk ut denne linken

http://www.ilimitado.no/ilimitadono/2008/4/27/elsker-og-hater-la-paz.html