En helg i La Paz

Fri helg i La Paz, ingen planer. En fin mulighet til å nyte det som La Paz er best på. Nemlig resturanger og uteliv. Det er billig. Det er små lokaler, det er noe for en her smak og det er en herlig blanding av bolivianere og backpakere. Men det å gå ut fire kvelder på rad er vel å ta litt for hardt i. Men så er det jo så gøy.

En kveld med salsakurs og sambadansing med jentene på ram jam etter på. Neste kveld, en god avskjedsmiddag for fire av jentene som nå drar fra Casaen, etter fulgt av en liten tur innom det veldig overfulte dansegulvet på Mongos. Fredagskveld ut på middag med en australier vi var på tur med i saltørkenen og hans kamerat, som var syk da vi var der, og direkte årsak til at vi havnet i samme bil som førstnevnte. Fantastisk god biff og rød vin på Casa Argentina, før vi satt nesen mot Thelonius, en brun jazz bar med live musikk og hjemmelaget potetgull. Men siste kvelden toppet alt. Stor stadion konsert med Daddy Yankie. Hjemme er han kjendt for Gasolina, men her så er han Sør Amerikas svar på Eminem og JayC. Trenger jeg å si at stemningen sto høyt i tre etasjer?

En helt fantastisk helg med andre ord.

Titicaca

Sivbåt på Titicaca, med jordterasser i bakgrunnen.

Helgeturen denne gangen gikk til Titicaca og nydelige Copacabana. En liten idylisk og turistifisert småby 3 timer fra La Paz. Lørdag hadde vi en rolig dag i Copacabana. Satt på café hele dagen og fant oss et koselig hotel og sove på. Selv om verten beklaget så meget at det ikke var annet enn en dobbelt seng å gi oss. Litt små shopping av smykker fikk vi også unna gjort så vi hadde en veldig koselig dag.

Senere på kvelden satt to londoniumere seg ned ved siden av oss på resturanten hvor vi spiste trucha med curry. Veldig godt, men jeg var dårlig i magen igjen, så jeg spiste ikke stort. Uansett disse engelskmennene hadde spurt etter rom på det samme hotellet som vi, men mye tidligere på dagen, og fått til svar at det ikke var ledige rom. Sansynligvis fordi verten ikke ville ha på seg at han leide ut en dobbelseng til to gutter. De har litt problemer med homofili her i Bolivia. Ikke for det. I følge guttene så var det å dele seng siste utvei så det var likså greit at han sa det ikke var rom.

Vi hadde en hyggelig kveld på meget kalde utesteder, som stengte halv tolv, med levende musikk. Djenger og latinsk musikk. Jeg koste meg veldig.

Søndags morgen var jeg virkelig uggen. Magen var ikke god, og jeg hadde både spydd å hatt feber den natten. Jeg var nå på rosa diet. Bismetol og ReHsal. Jeg legger ut bilde senere. Alikevel dro vi ut til Sol Øya, og jeg angret allerede en time etter at vi hadde lagt fra kai. Prøv å ha vondt i magen når du sitter på en båt som går i dorgefart og du vet du har en time igjen. Ikke en opplevelse en vil ha.

Da vi kom til Isla del Sol sprang jeg rett på do. Inn i en patio hvor kona satt og kokte lunsjen over ilden, og hvor marsvinene som en dag skal i gryta pep og kravlet rundt inne i buret sitt. Men døn var fin den og også den dyreste jeg har vært på i Bolivia: 2bs. Vi gikk så videre i et kvarter før jeg desperat begynte å se meg om etter en do igjen. Fant en og ble der til magen var tom. Drakk så litt bismetol og det virket. Magen roet seg. Heldigvis. Ikke for det. Jeg kunne ikke spise noe mer, men jeg måtte ikke lengre løpe på do hele tiden. Så jeg fikk meg en nydelig tur på to timer, sett labyriten, pumasteinen og også steinbordet. Som var mye penere enn det i Narnia filmene, men som har vært brukt til både menneske- og dyreoffring tidligere.

Alt i alt en veldig fin dag. Spesielt det å få komme seg vekk fra storbyen og slappe av i idylliske omgivelser var herlig. Det å være i båt igjen satte jeg også utrolig stor pris på. Det er vanskelig å beskrive hvor godt det føltes. En nydelig helg med andre ord.

Inkatempel paa Isla del Sol

Hjemme hos Mari Luz

Mari Luz og tre av hennes barn.

Tirsdagskveld var vi på besøk hjemme hos hushjelpen vår på el Alto. Hun bor i et lite hus sammen med sin overraskende koselige mann og sine 4 barn. Selv om eldste sønnen er 13 år har de bare vært gift siden 2002 for formalitetene med å gifte seg her i landet kan være tidkrevende i og med at mange må reise langt for å få tak i sin egen fødselsattest, og det er heller ikke alle som har det.

Uansett så bodde hun i et veldig koselig hus med 2 soverom, kjøkken og en liten gårdsplass og vi satt inne på soverommet til henne og mannen og drakk kaffe og spiste kaffe. Det var utrolig koselig å få lov til å se hvor hun bodde og veldig lettende å se at huset hun bodde i var et av de bedre.

Across the Univers

Vi satt og saa filmen "across the univers", og jeg fikk veldig hjemlengsel. Ville bare si at: Ida, Siri Beate, Leffy, Ingunn og Steinar dere er helt fantastiske og spesielle mennesker og jeg savner den gjengen som dere er. Dere maa se denne filmen for det er en film jeg vet vi lett kunne ha sett sammen.

Glad i dere

Salar de Uyuni

Jentene på tur.

Dette var en helt fantastisk helg. Turen til å fra var sant nok et kapittel for seg selv i ubehagelige reiser i Sør Amerika, men selve saltørkenen og alt rundt var virkelig vært turen.

Turen i korte trekk:

Saltørkenen, Sissel passer på Silje

Dag 1:
Lokomotiv krikegården, en stor samling med gamle tog som bare står og ruster ned.
Besøk på et av de lokale saltutvineriene, vi fikk se hvordan lokalbefolknigen henter ut salt fra ørkenen, tørker, maler og pakker det med enkle hjelpemiddler.
Selve saltørkenen, ubeskrivelig. Hvitt og blått så lang øyet kan se. Det knaste under benene som snø, men det var absolutt ikke det. En ganske absurd følese. Vi tok mange tøffe bilder her. Midt inne i ørkene var det plutselig en stor øy bygget opp av gamle koraller og full av kaktus.
Solnedgang og overnatting på salthotel. Absolutt alt: vegger, stoler senger var laget av salt.

Lysekroner i salt.

Den nydeligeste opplevelsen denne dagen var å gå alene ute på saltflaten i halvtimen før solnedgang. Det var som å gå i skyene for saltflaten forandret farge fra hvit til blått, blått til rosa og til slutt til lilla før den gikk over i natteblå. Det var som å være en del av solnedgangen, og overalt hvor jeg snudde å vendte meg så var det sterke og klare farger. Der solen gikk ned var det sterke varme farger. Og der de siste strålene traff saltflaten, himmelen og fjellene i horisonten var fargene lyse pasteller. Det var rett og slett helt fantastisk.

Å gå i lys.

Solnedgang

Dag 2 var ikke spesielt spennende. Jeg så soloppgangen fra sengen i og med at ingen gadd å stå opp. Sånn går det når vi var siste gruppe til å legge seg om kvelden. Denne dagen reiste vi mye i bil og så flamingoer, rev, vikunjaer (llama lignende dyr), den blå, hvite og røde lagune og også steintreet. Dagen var litt kjør og kjør i bil, stopp, alle ut og ta bildet.

Flamingoer.

Steintreet, eller steinkantarellen?

... og vannet var som blod.

Denne dagen ble vi godt kjendt med vårt reise følge. To dansker, Martin og Anders, samt en australier, Dave. Vi hadde mye morro sammen, og trivdes i hverandres selskap, og det var virkelig heldig, for vi satt mange timer inne i bilen og bare skravlet.

Dag 3: Stå opp i mørket. Flakkende lys fra lommelykter, og jeg var irritert på min nyinkjøpte som ikke gav fra seg et skikkelig lys bare en blålig skygge. Etter hvert fikk vi heldigvis et stearinlys som guiden vår festet på den ene sengestolpen. Alle 6 var kalde og ikke akkurat mogenfriske, men vi kom oss da i bilen før klokka ble 4.30. Fontlyktene til bilen blafret og slo seg av å på i humpene på veien, og vi navigerte oss frem ved hjelp av nødblinket. Men alle andre en meg og sjåføren så ut til å sove.

Etter en time eller to stoppet vi. Det var begynt å lystne og det var iskaldt, men da jeg fikk se den varme kilden var jeg førstekvinne til å hive meg uti. Det var en søramerikanere fra andre biler som mente at vi kom til å fryse vettet av oss når vi kom opp igjen og valgte å bli stående på kanten. De gikk virkelig glipp av noe. Å ligge i varmt vann, en tidlig morgen og se på soloppgangen og disen fra det varmevannet hvor det midt inni går en flamingo. Det er en av de beste naturopplevelsene jeg har hatt. Det var verdt hele turen alene. Selv om det selvfølgelig var mye annet fint å se.

Resten av dagen gjorde vi ikke annet enn å dra tilbake til Uyuni, men det gjorde ikke noe med den 7 timer lange bilturen. Vi hadde nok inntrykk og fordøye.

Heldigvis ikke vår bil.

Trening i 4000 moh

Hver tirsdag og torsdag, mer eller mindre trener jeg volleyball på en av de videregående skolene her i byen. Eller rettere sagt så er det både videregående og ungdomsskole. Uansett så er dette en helt spesiel opplevelse, for jeg får et innblikk i kulturen som jeg ikke hadde fått andre plasser. Vi lever nemlig litt mer isolert enn jeg kunne tenke meg. Derfor er jeg veldig glad for at jeg har fått denne sjangsen.

Men det å trene med jenter som er 2-3 år yngre enn meg er en utfordring. Det er greit nok at nettet er lavere enn normalt og at smaching og blokking blir mye enklere, men jentene ligger på et lavere volleyball nivå en meg, og det er litt kipt. En annen ting som er vanskelig med treningene er at treneren alltid kommer forsent slik at treningen blir en time i stedet for en og en halv, men det hender nesten like ofte at han ikke kommer i det hele tatt.

Utstyrsmessig er det også litt spesielt. Vi trener ute, på malt betong, som blir ufattelig glatt når det regner. Ballene vi spiller med er sprengpumpet og plastik og en tiendedel av dem ligner ikke på runde en gang. For å si det slik så verker jeg i både underarmer og rygg etter en treningsøkt, og jeg lurer på hvordan jentene har det. Jeg har tross alt nø demping i mine gamle joggesko, mange av dem spiller i helt flate sko.

En annen ting som har overrasket meg var sist tirsdag, da treneren holdt et lite moralskt foredrag for jentene. Jeg vil nok si at det minte mer om en utskjelling. Han tok blant annet opp viktigheten av å holde seg ren og dusje. Det hadde nemlig kommet han for øre at det var jenter fra andre skoler som klaget over dette når de spilte kamper mot vår skole. I tillegg så la han til at det var viktig å bruke deodorant, og dersom de ikke hadde råd til å kjøpe det så måtte de bruke en sitron. - Dette er middelklassen i La Paz.

Jeg er glad for at jeg får sjangsen til å få dette innblikket i folks liv her. Selv om jeg volleyball messig ikke har så mye nytte av treningene så lærer jeg likevel mye.


Hver dag nå, mer eller mindre er jeg opp på El Alto og trener, eller er trener. Det er ikke alltid jeg vet hva jeg gjør. Ett er i hvert fall sikkert, det de kaller oppvarming er for meg en full kondisjonsøkt. Det er virkelig tungt. Her nede i Obrajes (3400) klarer jeg meg veldig fint. Jeg merker ikke lengre høyden når jeg trener, men på 4000 er det ett sant slit.

Uansett vi har nå kommet til april og fotballtrenerene skulle ha fått kontrakter på mandag som var. Nø de ikke fikk. Det vil si at Teresa som jeg jobber sammen med nå går 4 måneden uten lønn. Det er utrolig kipt å se hvordan byadministrasjonen utnytter mennesker på denne måten. Teresa er utdannet fotballtrener, og driver å etterutdanner seg, og hun er derfor helt avhengig av å få jobbe med fotball og hun ser seg nødt til å holde på selv om hun ikke får lønn både for sin egen del og for ungenes.

Hver mandag, onsdag og fredag er jeg på Santa Rosa banen sammen med Teresa. Her har jeg fått ansvaret for en gruppe med gutter fra 11-13 år, los chicititos, de små guttene. De er en herlig disiplinert gjeng som lyer meg mere enn Kristin og jentene som jeg trente i volleyball for 2 år siden. I begynnelsen syntes jeg at det var litt vanskelig å vite hvilke øvelser jeg skulle sette dem til. Men med nå 2 måneders erfaring går det lett som en lek.

Denne uka vær den første hvor jeg arbeidet ettermiddager med los ciitos, de bitte små guttene fra 5 - 10 år, og i denne kategorien er det mye morsomt. Ikke nok med at alle er stappfulle av energi, uansett hvor mye jeg tvinger dem til å løpe blir de aldri slitne, men de er også helt ekstremt oppmerksomhetssyke. Jeg synes det er morsomt å trene dem, selv om det ofte er et strev uten like når en har 22 som ikke vil høre på deg. Men de veier opp for barnehagefaktoren når de kommer bort å klemmer benene mine. De når nemlig ikke lengre opp, og de er ufattelig søte.

Firhjuling, femtenårsdag og fotball.

Jeg har hatt en kjekk helg. Det startet med en heftig tur på firhjuling nedover dalen sammen med jentene fra Saron på Bryne. Vi tutlet oss ned om morgenen på lørdag og fikk utdelt hjelm og hansker og hver sin firhjuling. Fordi vi var jenter fikk vi og hver sin guide bakpå. Jeg var svært misfornøyd med min. Det er greit nok at jeg ikke er verdens flinkeste til å kjøre og at det tok et par minutter før jeg skjønte hvordan giren fungerte. Men det finnes da grenser for hvor nervøs det går an å bli. Jeg kjørte nemlig tregest av alle. Noe fordi jeg er forsiktig av meg, men også fordi det kom heftige protester bakfra hver gang jeg trykket inn gassen.

En annen ting som irriterte meg med denne guiden var at han ikke var i stand til å si enkle komandoer som: ”brems”, ”sving” eller ”gass”. Han måtte selvsagt si: ”Det kommer snart en hump i veien” eller ”Om en liten stund så skal vi svinge til venstre” tett etter fulgt av: Hvorfor svingte du ikke til venstre?! Problemet her ble selvsagt at en ikke hører så veldig mye med en stor motorsykkelhjelm på hodet og da blir det spesielt vanskelig å forstå hva han sa i en rasende fart på spansk.

Men til tross for guiden så hadde jeg en fantastisk tur. Eneste skår i gleden var at jeg glemte å ta med bateriet til kameraet mitt og derfor har jeg ingen kule bilder. Det eneste jeg har er av hvor skitten jeg ble på turen av alt støvet.


Lørdagskveld gjorde Tonje, Anita, Thor Håkon og meg oss klare til å dra opp på El Alto. Vi dro opp i det mørket la seg, og det er da at El Alto forandres fra den fredelige byen den er på dagtid, til en litt mere farlig en. Men vi tok taxi til et fest lokal hvor en av Tonjes elever skulle feire sin 15 års dag.

Dette er en begivenhet som kan måle seg med konfirmasjonen hjemme. Stort selskap, mange inviterte og stort lokale. Lokalet var flott pyntet i rosa og hvitt da vi kom og jeg fikk litt assosiasjoner til et amerikansk kremkakebryllup. Dette ble ytterligere forsterket av en stor brullupskake, de små søte jentene som virvlet rundt i hvite brudepikekjoler med store skjørt, og 15 åringene som markerte sin overgang til de voksnes rekker med å gå i fotsie hvite kjoler.

Overvekten av gjestene var 15 åringer, men hele Anabels, som hovedpersonen het, slekt var også tilstede, så mens jenter og gutter danset salsa og reggeton i par så satt bestemødre og tanter å så på. Det imponerte meg at de danset i par med de voksne tilstede. Det hadde aldri jeg turd da jeg var 15. I tillegg så var det gøy å se hvor flinke de var til å danse.

Vi ble som kjedelige nordmenn sittende i en krok og se på. Men det var artig nok det. Det eneste som slo meg som sært var at de voksne som satt rundt oss satt i taushet. Ingen pratet noe særlig med hverandre slik en forventer i en familiesammenkomst. På meg virket det som om de var slitne, og det kan godt stemme for de voksne på El Alto må arbeide bortimot 12 timer til dagen for å holde liv i familien sin.


Søndag var en virkelig slakk dag. Etter å ha vært ute på byen to kvelder på rad hadde jeg behov for å sove en del, så jeg sov til klokken var halv to, sto opp, kledde på meg og dro for å se fotballkamp, Bolivar mot Oriente de Santa Cruz. Det påstås at det er de to beste lagene i Bolivia og kampen endte 1-1 så vi fikk ikke noen avklaring på hvem som er best.

Vi så fotballkampen sammen med ungene jeg trener oppe på El Alto. Det var en av de andre trenerne, Francesco, som hadde ordnet med gratis inngang. Kampen var ok å se på, men det var enda gøyere å se hvor kjekt ungene hadde det. Alle vi holdt forresten med Bolivar, som er et av de tre lagene til La Paz.

Dagen etter var det morsom å plukke opp avisen å se bilde av oss selv der. Det var visst blitt lagt merke til at det var 4 blancos som var å så på kampen. Jeg synes det er helt ekstremt hvor mye oppmerksomhet vi får bare på grunn av hudfargen. Men ofte så er det til vår fordel, som tirsdag, da Silje og meg vandret inn på hovedkontoret til Bolivar for å høre om det fantes noe damelag som Silje kunne hospitere på.

Vi ble godt tatt i mot, hilste på spiller nr 22, og presidenten, som hadde sluppet oss inn på kampen søndag, kjendte oss igjen. Han var hjelpsom til det ytterste, noe som ikke er så langt ettersom det ikke finnes noe damelag i fotball i La Paz, men han lovet at han skulle ringe dersom han hørte om noe. I tillegg ble vi lovt gratisbilletter til Bolivars kamper fremover. Slik er det når det er to blonde jenter på tur.